ADOPTERT: Kort tid etter at hun ble født, fikk Marilyn Førsund nytt navn og adoptivforeldre. Det hun opplevde i barndommen var så forferdelig at hun brukte alt hun hadde av krefter på å skjule det. Foto: Elisabeth Johnsen

«Jeg syns det er flaut å ha opplevd disse tingene»

Først da hun sluttet som lærer, orket Marilyn Førsund å fortelle sin historie.

Marilyn Førsund jobbet som lektor ved Nes videregående skole fra 2006 til 2019, og beskriver det som noen av de fineste årene av livet sitt. For enkelte kan det kanskje være en høflighetsfrase, noe en sier til kollegaer i en formell avskjedstale.

For Marilyn kommer det fra hjertet.

– Det var en veldig god arbeidsplass som har betydd enormt mye. Det var veldig gode år, og det er først etter at jeg begynte som lærer at ting ble bra, sier hun med et smil.

Men det er noe ganske annet enn lærerjobben som er bakgrunnen for samtalen vår. Det er nylig gitt ut en rå og usminket bok om barndommen hennes. En fortelling om en liten jente som ble adoptert bort til to mennesker som ikke burde ha fått omsorg for et barn.

Marilyn ble født 10. mars 1952 på mødrehjemmet i Porsgrunn. Foto: Privat

«Jeg husker da adoptivfaren min lå på sykehus og var blitt operert for brokk. Han lå på firemannsrom, men det hindret ham ikke. Han lettet på dyna, viste fram utstyret og ba meg sette i gang. At han turte. At jeg hadde et valg, var utenkelig».

Utdraget er fra boka, som har fått tittelen «En godt bevart hemmelighet». Den er skrevet av datteren hennes, Silje Førsund.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Min historie kunne ikke vært fortalt før jeg ble pensjonist, jeg tror det hadde blitt veldig vanskelig. Jeg har brukt hele livet, hele barndommen, på å skjule det som skjedde. Ingen måtte oppdage ting, forteller Marilyn.

Født på et mødrehjem

10. mars 1952 fødte en kvinne fra Raufoss en liten jente på mødrehjemmet i Porsgrunn. Hun kalte henne Sonja. I årene etter andre verdenskrig kom ugifte kvinner fra hele landet hit for å føde i skjul. Barna ble adoptert bort og kvinnene reiste tilbake dit de kom fra.

Det middelaldrende ekteparet som skulle få adoptere jenta hadde vært gift i 25 år og hadde ingen barn fra før. Hun var 51 år, han 49. Her fikk Sonja nytt navn.

Fra nå het hun Marilyn, og snart skulle hun hate å måtte ligge i sengen sammen med ham, ettermiddagshviler og om nettene. Mange tiår senere skulle det motbydelige hvite klisset fortsette å dukke opp i vonde mareritt.

Marilyn fortalte ingen hva som skjedde hjemme, men reagerte med utagerende oppførsel. Foto: Privat

Hun ble et utagerende barn.

«En gang sang jeg sexsanger utenfor lærerværelset, dro ned buksa og agerte knulling. Jeg var ti år. Var det virkelig ingen som forsto at det var et fortvilet skrik om hjelp?»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I dagboka kunne hun fortelle alt det hun ikke klarte å snakke om.

«Jeg synes det er flaut å ha opplevd disse tingene. Jeg må liksom skjule det, fordi det er så nedverdigende. Det som kan ta livet av meg nå, er dersom følelsene blir så voldsomme at jeg rett og slett ikke klarer å bære dem mer. Jeg burde fortelle Silje hvordan jeg vil ha det i begravelsen», skrev Marilyn mange år senere, etter at hun selv ble mor.

Silje Førsund (t.v.) gikk gjennom alle morens dagboknotater i arbeidet med boka. Det var ifølge forfatteren vondt, men helt nødvendig for å fortelle morens historie. Foto: Elisabeth Johnsen

Marilyn har gått med tanken om at det hun har opplevd kunne bli en bok i mange år. Hun har samlet dokumenter og skrevet hundrevis av dagbok-sider.

– Det har vært min måte å bearbeide på, sier Marilyn.

Da Silje sa ja til å skrive bok, fikk hun tilgang til alt.

– Jeg har hatt lyst til å skrive boka i ti år, og skulle jeg gjøre det, måtte det bli nå. Jeg ville aldri gjort det uten at jeg var sikker på at mamma virkelig ville det – og at mamma er på et godt sted, sier Silje, som har jobbet flere år som journalist i KK, nå i Dagbladet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Dårlig kontroll

Det er flere grunner til at Marilyn har valgt å dele sin historie.

– Det ene er at den er et eksempel på hvor galt det kan gå når myndighetene lukker øynene. Allerede fem år før jeg ble født gikk alarmen om disse private adopsjonsformidlerne som tjente penger på å formidle barn, sier Marilyn.

Fram til året etter at Marilyn ble adoptert bort, kunne nemlig hvem som helst formidle adopsjon.

– En del advokater drev med adopsjonsformidling i samarbeid med private mødrehjem. Noen hadde ikke barnets beste som førsteprio. Det var en dårlig kontrollert ordning, og ikke så mye sjekk av de som skulle bli adoptivhjem, sier Silje.

For henne er morens historie et eksempel på hvor galt det kan gå, og hvor viktig det er å lære av historien.

– For mange er dette ukjent, norsk adopsjonshistorie. Jeg ville skrive en bok som også sier noe om hva nasjonal adopsjon er. Mange blir for eksempel overraska når jeg sier at det er minst dobbelt så mange nasjonalt adopterte som internasjonalt adopterte, sier Silje, som har samlet til sammen seks adopsjonshistorier i boka.

Marilyn ville også fortelle om sine opplevelser av en annen viktig grunn.

– Det andre som var viktig for meg var å fortelle hva som skjedde til alle disse som så at noe var galt og ikke løftet en finger. Stiller man de riktige spørsmålene, og er det bra nok i dag? Det er jeg ganske tvilende til.

– Var det håp?

I hele oppveksten ble Marilyn fortalt at hun var et stygt og dårlig menneske. Da hun ble voksen selv, måtte hun finne ut hvem sine biologiske foreldre var, for å finne ut om det var noen vits i å prøve å fortsette. Var det håp?

– Så viste det at det var helt vanlige, gode mennesker. Det å finne opphavet, å få terapi og en jobb gjorde at jeg til slutt helet, forteller Marilyn.

Hun sammenlikner prosessen med å hele et sår.

– Man kan ikke sy igjen et betent sår, man må renske ordentlig opp. I våre dager skal alt ordnes så enkelt og effektivt – men sånne historier som jeg har vært gjennom, finnes det ingen quick fix for. Det må knallhard jobbing til, selv om den aldri skulle vært nødvendig, sier Marilyn.

Det tok lang tid og flere hundre timer med terapi før hun klarte å kvitte seg med skammen som fulgte med det hun var blitt utsatt for.

– Jeg utdanne meg først til sykepleier, men hata det som pesten. Jeg taklet ikke nærheten til andre mennesker. Men jeg jobba jo, jeg beit tenna sammen, og det var ikke i mine tanker at man kunne gjøre noe annet. Så gikk det opp for meg at det kan man jo, forteller Marilyn.

Dermed startet hun med å forbedre artiumskarakterer.

– Jeg måtte først teste om jeg var idiot, og gikk opp til eksamen uten å forberede meg og fikk fem. Da var det greit, jeg, da var jeg ikke idiot, sier Marilyn.

– Det skulle aldri ha skjedd

Hun trengte fortsatt bevis på at hun ikke var det adoptivforeldrene hadde fortalt henne.

Deretter tok hun tysk mellomfag, grunnfag Vest-Europa-kunnskap og hovedfag medievitenskap.

– Noe av det jeg gruet meg mest til når jeg skulle fortelle min historie, var at tidligere elver som leser dette og kunne bli veldig lei seg. Det tenker jeg på den dag i dag, sier Marilyn.

Så langt har responsen bare vært god, og denne meldingen er blant de som har tikket inn: «Jeg fikk veldig vondt når jeg fikk vite hvordan du har hatt det, og vil bare takke for at du har vært en fantastisk lærer for meg på Nes vgs. Du er god og snill, jeg ønsker deg alt godt videre i livet!»

Silje legger ikke skjul på at det ha vært vondt å dykke ned i morens dagboknotater.

– Men jeg tror at jeg måtte det. Skulle vi gjøre dette, måtte vi gjøre det ordentlig, og de var utrolig verdifulle for å fortelle historien. Det var mange hundre sider, og helt forferdelig å lese – men de gjorde at jeg forsto mamma på en annen måte, som man ikke kan fortelle med ord.

I dag har Marilyn et avklart forhold til det hun har opplevd.

– Det skulle aldri ha skjedd, men det har skjedd, og det må jeg forholde meg til. På begynnelsen av 90- tallet søkte jeg om det som het billighetserstatning. Da måtte jeg skaffe all dokumentasjon selv, og da jeg begynte å lese det, fikk jeg en bekreftelse på at disse tingene har skjedd, det har faktisk vært så ille.