Frie tøyler: «Det globale fellesskapet skal feires, men jeg kjenner meg utenfor»

Lukten av røkelse trenger inn gjennom neseborene. Midt på gata er det laget et alter. En katolsk prest leder an i et ritual jeg ikke forstår og det synges salmer jeg ikke kjenner. Jeg er som fisk på land.

En av de store utfordringene i det norske samfunnet er det såkalte «utenforskapet». Når hele befolkningsgrupper ikke opplever seg som en del av fellesskapet, blir det mer og mer krevende å bygge et samfunn der vi trekker mot et felles mål.

Det er mange ulike grupper som i dag kan kjenne på utenforskap, og det gjerne i ulike former. Flyktninger og innvandrere er kanskje den gruppen vi først og fremst tenker på. Vi ønsker at de skal integrere seg i det norske samfunnet, men de kommer med en helt annerledes kulturell bagasje som gjør at det er krevende å forstå hvordan vi nordmenn tenker og oppfører oss. Det tar rett og slett tid å bli en del av fellesskapet.

Økonomisk utenforskap er et annet aspekt, og kanskje spesielt noe mange kjenner på nå i disse ferietider. På sosial medier flommer det over av feriebilder, den ene ferien dyrere enn den andre. De som ikke har råd til å gi barna sine en flott ferie med gode opplevelser, kjenner fort på utenforskapet.

Selv er jeg hvit nordmann med norsk slekt så langt tilbake vi kan telle. Jeg er gift, har familie, hus, stasjonsvogn, hund, hytte og fast jobb. På papiret oppfyller jeg alle kravene om å være midt i det norske fellesskapet, slik majoriteten av den norske befolkningen er. Da påhviler det kanskje også et ansvar for å gjøre utenforskapet mindre for dem som ikke oppfyller alle kriteriene.

Jeg tror at en god medisin for å forebygge utenforskap, er å sette seg i en posisjon der man kjenner på utenforskap selv. Et kortvarig, og kanskje frivillig, utenforskap kan selvsagt ikke sammenliknes med varig utenforskap. Men det gir likevel en smakebit på en følelse som ikke er spesielt god.

Det gjorde jeg da jeg var i Kristiansand med Team Nes tidligere i sommer. Søndag formiddag tok jeg turen innom den katolske kirken. Det er et miljø jeg sjelden er i. Det er som en fremmed verden. Norske hvite menn som pusher 50 er i klart mindretall. Her er hele verdens befolkning samlet. En prest i forseggjort prestedrakt og morsom hatt, leder en messe med sanger og liturgi som er langt fra det som er vanlig i pinsemenigheten på Haga. Og når tiden er kommet til nattverden, får ikke jeg som protestant lov til å ta del i den. Det sørget Martin Luther for. Mens de andre får brød og vin, må jeg ta til takke med en kort bønn.

Kirken er stappfull. Det er såkalt «Corpus Cristi»-messe, for å feire det globale fellesskapet. Men jeg kjenner meg utenfor. Etter messen er det en prosesjon gjennom Kristiansands gater. Prestene går foran, under et slags bærbart telt. Det ringes i bjeller og brennes røkelse. Vi får utdelt et sangark med salmer på ulike språk. Det stoppes ved tre ulike altre, og holdes en andakt ved hvert sted.

Jeg prøver å følge med, men skjønner ingenting. Sangene er på et språk jeg ikke kan. Liturgien er ukjent. Det er så mange språk at jeg får ikke med meg noe av innholdet. Selv om fellesskapet i seg selv er inkluderende, føler jeg meg skikkelig utafor. Jeg kjenner kirkemiljøer såpass at jeg vet at jeg er velkommen, men når jeg går der sammen med flere hundre andre, kjenner jeg på at «her hører jeg egentlig ikke hjemme».

Da lurer jeg på om det kanskje også er sånn mange som kjenner på utenforskapet også har det: At de vet de kunne vært en del av fellesskapet – men uten at de egentlig er det. Er det slik eritreeren på foreldremøte har det, eller alenemoren når det diskuteres egenbetaling?

 Når jeg står sammen med andre foreldre som snakker om slip, skipar, smøring og karbonstaver føler jeg meg helt utafor. 

Jeg får en assosiasjon til da jeg skulle inn i foreldregruppa i Nes ski, for da kjente jeg på noe av de samme følelsene. Et av barna skulle gå på ski, og som forelder må man da smøre, kjøpe utstyr og kjøre på renn og treninger. Jeg har aldri vært med i et idrettslag, og trodde det holdt å glide skia en gang i sesongen.Når jeg står sammen med andre foreldre som snakker om slip, skipar, smøring og karbonstaver føler jeg meg helt utafor. Dette er ikke min arena. Jeg kjenner på utenforskapet. Jeg kjenner på det å ikke være en idrettsfantast og det å være 40 år og måtte lære seg å smøre ski. Jeg ser de andre foreldrene som har bilen full av utstyr til poden, og hvordan de støtter sine barn i sine drømmer med all sin kompetanse. Jeg føler meg utenfor.

Da går det også opp for meg hvor viktig jobb de som er «innafor» gjør. Når de foreldrene som er der låner bort et stavpar fordi jeg ikke har. Når vi får kjøpe et par brukte ski. Og ikke minst, at de svarer på alle dumme spørsmål om hvordan ting egentlig henger sammen og samtidig advarer meg mot å hive seg på utstyrshysteriet.Det går ikke så lang tid fra man er i «utenforskapet», til jeg kjenner på å få være en del av «fellesskapet».

Tilbake i Kristiansand er jeg på vei til neste fotballkamp med Team Nes. Jeg kjenner på opplevelsen av utenforskapet blant katolikkene og samtidig tenker på opplevelsen jeg hadde med å bli inkludert i skigruppa er det én ting som slår meg: Vi som er en del av fellesskapet har et stort ansvar i å inkludere de som er «utenfor».

Skal vi klare å inkludere, trenger vi kanskje å kjenne på utenforskapet også - om det så er bare for noen timer.

Skal vi klare å inkludere, trenger vi kanskje å kjenne på utenforskapet også - om det så er bare for noen timer.