Vier hele livet til å få Falcor hjem: – Det er ikke noe alternativ

I oktober forsvant hunden Falcor på tur. Hver eneste dag, døgnet rundt, er folk på utkikk etter ham. Vi ble med eierne hans på et av søkene.

– Å, tenk om det er han.

Tone Kristine Berger har tårer i øynene. Hun og søsteren Maren Andrea Berger så akkurat bevegelse i skogen. Det kan være hva som helst, men håpet er at det er Falcor.

Kom seg løs på tur

I oktober gikk Tone og Maren tur med hundene sine i skogen ved Rakeievegen øst for Årnes. Til sammen har de åtte hunder av rasen Borzoi, også kalt russisk ulvehund. Under turen klarer fem år gamle Falcor å komme seg løs fra båndet, og det tar ikke lang tid før han er ute av syne.

Etter litt leting og roping i skogen, håper de at han kan finne hjem av seg selv. Samtidig forstår Maren og Tone at Falcor kan ha blitt vill ganske raskt, og at de må lete for å få ham tilbake.

I snart sju måneder har Falcor vært på rømmen. Hver eneste dag har enten Maren og Tone, eller en gjeng andre hjelpere, vært ute og lett. De har sett etter spor, og det kan være alt fra fotspor i gjørma og snøen, avføring langs stien eller pelsdotter.

Og de finner stadig spor. I tillegg til å være ute og lete, har de satt ut til sammen ni viltkameraer, og ei felle.

Viltkameraer og åte

Vi møter Maren og Tone i et skogsområde i Nes lørdag kveld. Det er tid for dagens søk. I dette området har det blitt funnet flere spor, og de er sikre på at han er her. For å unngå at Falcor kan bli skremt vekk og at folk skal rope etter ham, ønsker de ikke å gå ut med hvor han kan befinne seg.

Hundene Camaro og Dart er med. De er Falcors kullsøsken, og er ofte med på leting etter Falcor. I tillegg sitter det flere andre på post andre steder i området, så totalt er det fem personer som er på vakt denne kvelden.

Første oppgave er å skifte batteri på et av de ni viltkameraene. Dette kameraet er plassert i et område hvor det er typisk at Falcor kan være. Det er litt åpent, med en helling, slik at han kan sitte på toppen av bakken og speide utover i skogen. Borzoiene jakter nemlig med synet, og god oversikt er nøkkelen.

I området legger Maren og Tone også ut biter av fiskekaker og pannekaker stekt i baconfett.

– Vi legger ut ting som Falcor er glad i og ting som lukter mye, sier Maren.

Derfor heller de også ut noe som kan minne om sølevann i utseende, men i virkeligheten er det en væske som lukter mye. Liquid smoke, eller røykaroma, som ofte brukes når man skal tilberede mat på grillen. Målet er at Falcor skal kjenne lukta, slik at de kan se ham på kamera.

Flere spor blir oppdaget

De går videre langs skogsvegen, når Maren plutselig oppdager et spor. Det ser ganske ferskt ut. Borzoi-sporene er enkle å kjenne igjen, for de har veldig lange, men smale labber.

– Dette er ferskere enn det vi så i går tidlig, sier de.

Maren oppdaterer gruppa. Facebookchatten består av 40 engasjerte hjelpere, som stadig er med og leter, eller følger med på viltkameraene.

– Hvordan er det at så mange ønsker å hjelpe dere med å finne Falcor?

– Det er helt sprøtt. Vi kjente veldig få av dem fra før, og de kommer fra både Horten og Drammen, i tillegg til de som bor nære. De har blitt som en del av familien, så dette er mennesker vi vil beholde i livene våre, smiler Maren.

Ikke så lenge etter oppdager de et nytt spor. Det er ingen tvil om at det er Falcor, og dette ser enda ferskere ut.

– Det ser ut som at han kanskje har hoppa fra skogen og ut på vegen, for dette er litt dypere, sier Tone.

Det kan se ut som at Falcor kan ha løpt lengre inn i skogen, kanskje bare minutter før oppdagelsen.

Vil følge etter

Alt de vil er å følge retningen til sporene, men det kan de ikke. Falcor vil antakelig bare jages bort om noen kommer for nære.

Han har nemlig blitt observert flere ganger rundt om i Nes og i nabokommunene gjennom de siste månedene. Både gjennom termisk kikkert, på viltkamera og med det blotte øyet.

Moren til Maren og Tone fikk erfare en skremt Falcor da hun så ham med termisk kikkert, bare for et par måneder siden.

– Da var han ikke langt unna. Hun prøvde å lokke på ham, og han tittet bort på henne, men han trakk seg bare unna. Han er nok veldig redd, forteller Tone og Maren.

Derfor bestemmer de seg for å sette seg og vente. Speide utover skogen der de tror han løpt. På veien til denne utkikksposten markerer både Camaro og Dart flere ganger, og de er urolige. Det er tydelig at det er noe de reagerer på i nærheten.

Kanskje en time sitter de der. Maren og Tone forteller morsomme historier om Falcor og søskenflokken, og mye om letingsprosjektet som har gått over flere måneder.

De forteller blant annet at de har hentet flere hunder i USA. At hundene ofte er kleptomaner og elsker å stjele ting, at de er så smarte at de kan bygge tårn etter størrelse og så glade at de kan smile med tennene, kan de også fortelle.

Klarer ikke å gjøre vanlige ting

Maren og Tone har viet hele livet sitt de siste månedene til å få Falcor hjem. Jul, nyttårsaften, påske, 17. mai. Alle dagene har gått til leting, og de klarer ikke å gjøre noe gøy for seg selv uten å få dårlig samvittighet og bli urolige. Det har de prøvd, men uten hell. De klarer ikke å være til stede.

Det blir mange søvnløse netter, og Tone forteller at hun er redd for å ikke høre telefonen ringe. Heldigvis bor Tone og Maren sammen på Bodding, men Tone tør ikke lengre å sove alene. Derfor deler de seng inntil videre.

– Vi sover ikke så mye om natta. Jeg er veldig redd for å ikke høre telefonen, for eksempel, sier Tone.

– Vi har konstant angst. Jeg husker ikke hvordan det er å leve et liv uten angst, sier Maren.

Har prøvd alt

I desperasjon har de prøvd absolutt alt. Sporhund, varmesøkende kameraer, søk med og uten hund, felle, men uten hell. De har til og med vært i kontakt med spåkoner og dyretolk, til tross for at de selv ikke tror på spåkoner.

– Den ene spåkona påsto at Falcor var død, men etter det har det blitt gjort observasjoner. Dyretolken var mer interessant, sier Maren.

Med på turen da Falcor forsvant var moren hans, Danara. Dyretolken skal ha stilt Danara spørsmål om hvorfor hun ikke fulgte etter Falcor da han stakk av. Da mener dyretolken at hun skal ha svart: «Jeg ville ikke risikere at de skulle miste oss alle tre».

– Og da visste ikke dyretolken at Danara var drektig med en valp, smiler Maren.

Når Maren er ute i skogen føler hun ofte på at Falcor er der.

– Dyretolken mener også at det er hans måte å kommunisere med meg på.

Tror hundene forstår

Med jevne mellomrom tar Maren fram kikkerten og titter inn i skogen. Ingenting. Ikke noe bevegelse, ikke noe lyd. De eneste lydene som høres er fuglekvitter og Camaro som har mye på hjertet. Han gråter og små-uler litt. Kanskje er han utålmodig og vil gå videre, eller kanskje han merker noe i nærheten.

– Tror dere at hundene skjønner at de er ute og leter etter Falcor?

– Vi tror det, ja. Det virker som de vet hva de driver med, og markerer, lukter og ser mye ut i skogen, sier Maren.

Maren forteller om en hendelse for ikke så lenge siden, da Camaro ulte på en måte han ikke hadde gjort før. Rett etter kom det et svarende ul fra lenger borte. Det er de sikre på at var Falcor.

Etter en halvtime-tre kvarter med speiding går ferden videre. Litt skuffet over ikke å ha sett noe, men på vei tilbake skal det snu.

– Falcor? Falcor?

Skravlende nedover vegen hører de noe som kan minne mye om Camaros uling. Det blir stille. Var det Falcor? Etter hvert hører de menneskeprat og smårop, og det konkluderes med at det antakelig ikke var Falcor de hørte.

Før noen rekker å tenke noe mer, er det noe i skogskanten som beveger seg. Det går fort.

– Hva var det, spør Tone.

– Det var noe som stakk innover, i hvert fall, sier Maren.

Hundene reagerer. Camaro har gjennom hele turen lagd lyd, men nå slenger Dart, som har vært stille hele turen, seg på. Selv om de ikke kan være sikre, er det mye som tyder på at det var Falcor.

– Å, tenk om det er han, sier Tone gråtkvalt, og tar hånden opp til ansiktet.

De titter innover skogen. Det er stille.

– Falcor? Falcor? Kom, da. Vi er ikke sinte, sier Maren rolig, men får beskjed av Tone om å ikke si noe. De er redde det vil skremme ham lenger bort, men alt de vil er å rope.

De blir stående litt å titte. Hundene er ivrige, og har veldig lyst til å gå innover. Men det er ingenting mer de kan gjøre nå, så Maren og Tone bestemmer seg for å gå videre.

Hele vegen tilbake til parkeringsplassen er hundene urolige. De markerer mye, ser stadig opp mot skogen og piper litt.

Frustrerende

Situasjonen føles frustrerende for søstrene. Å være så nære uten å få tak i ham er utmattende. De er overbevist om at den eneste måten å få Falcor hjem på er at han går i fella de har satt ut. For øyeblikket står den fella noen kilometer unna der han har blitt observert den siste tiden. De tenker derfor på å flytte fella.

– Jeg tror han er for smart, så han skjønner nok lunta med fella. Vi skal prøve å få til en inngjerding av noe slag istedenfor. Hvis noen vil hjelpe oss med å bygge en ny felle, så er det bare å ta kontakt, sier Maren.

Gir aldri opp

De er fast bestemte på å ikke gi opp, selv om det går utover livene deres.

– Falcor er barnet vårt, han er et familiemedlem. Det er ingen som hadde slutta å lete etter barnet sitt, sier Maren.

– Vi gir oss ikke før vi eventuelt får 100 prosent bekreftelse på at han er død. Falcor skal hjem, det er ikke noe alternativ.

– Har dere tenkt noe på hva slags hund dere får tilbake?

– Ja. Vi tror og håper at han kommer til å roe seg så fort han får kommet så nærme at han kjenner lukta vår og kjenner igjen flokken sin. Man vet aldri hvordan det blir, men vi er forberedt på litt PTSD og nervøsitet. Men den tid, den sorg.

De har allerede begynt å planlegge feiringen av Falcors hjemkomst. Alle hjelperne vil være invitert, men hvordan de skal få takket dem godt nok, vet de ikke hvordan de skal gjøre.

– Aller helst vil jeg ville Eurojackpoten sånn at vi kan gi en million kroner til alle som har hjulpet til. Vi er så utrolig takknemlige. Vi vil også takke grunneierne i området som lar oss sette opp kameraer og feller.