Karoline Kløfta (21) har ADHD og er operert for hjernesvulst. Nå blomstrer hun i jobb hos Snekker-Lars

Karoline Kløfta sliter med senskader etter hjernesvulst-operasjonen. ADHD, angst og depresjoner sendte henne ned i det dypeste mørke. Da hun kom seg ut i jobb og aktivitet, fikk livet en ny mening.

– Her trives jeg veldig bra. Å være i jobb gjør at jeg får brukt meg selv, sier Karoline Kløfta (21).

Hun drikker en slurk vann fra flaska på pauserommet hos håndverksbedriften Snekker-Lars på Funnefoss. 21-åringen har lagt beina i kors, og sitter nå lent over bordplata. Årnes-jenta smiler bredt når sjefen sjøl fra andre siden av bordet unnskylder rotet.

– Skal vi ta bilde her inne? Det ser jo ikke ut. Ha ha!

Daglig leder Lars Thune lener seg tilbake i stolen og klapper seg på magen. Latteren gjaller i veggene i det gamle sliperiet på Funnefoss ved Glommas bredder.

Karoline ler med.

For selv om rommet er trangt, er det høyt under taket hos Snekker-Lars. Praten er direkte og rett fra levra. Karoline liker det.

– Vi er veldig åpne med hverandre. Hvis jeg har en dårlig dag eller noe plager meg, sier jeg fra til Lars. Han forstår meg, fastslår hun og super i seg en slurk til fra flaska.

– Kom noen tårer

Senest sist fredag skjedde det. Karoline ringte ham 06 om morgenen for å si at hun ikke hadde det så bra. Om hun kunne slippe å møte på jobb i dag?

Lars insisterte på at hun burde prøve. At det var best for henne, og at hun uansett kunne jobbe i eget tempo. Karoline bet tennene sammen og møtte på jobb som vanlig.

– Da hun gikk hjem fra arbeid den dagen takket hun meg for at jeg hadde pushet henne litt. Da kom det noen tårer, skal jeg innrømme, medgir Lars.

For Karoline er det å bli møtt med forventninger og krav et bevis på at hun er likeverdig på arbeidsplassen. At hun er en av dem. For krav betyr at man blir sett - som arbeidstaker og som menneske.

Mange faller utenfor

Antall unge som faller utenfor i Norge, er stort. Aldri før har så mange 18-29 åringer i Norge vært uføretrygdet. Psykiske lidelser er den viktigste årsaken til uføretrygd for denne aldersgruppen.

– Ungt utenforskap er en av de største utfordringene vi har i Norge i dag. I fjor var det 110 000 unge som stod utenfor, og vi har ennå ikke oversikt over konsekvensene som Covid-19 kan ha for unges deltakelse i jobb og skole, sier forsker Vigdis Sveinsdottir ved Norwegian Research Centre (NORCE) til Raumnes.

Konsekvensene ved å falle utenfor er store, advarer forskeren.

– Det å havne utenfor i ung alder har betydning for fremtidig arbeidsdeltakelse og tilknytning til arbeidslivet, og kan i seg selv ha negativ innvirkning på psykisk helse og velvære, understreker Sveinsdottir.

Lærevansker

For Karoline betyr jobb også rutiner og stabilitet. Hun trenger det, etter en berg-og-dalbane av et 21 år langt liv, der hun har svingt fra dype daler, til høye topper.

Nå er hun på en topp. Positiviteten og energien hun utstråler i dag, står i sterk kontrast til hvordan livet artet seg for bare få år siden. Det meste av tiden hadde hun følt seg annerledes. Tidvis utilpass.

Jeg spiste knapt og var underernært

Utad var det knapt mulig å se det på henne, aktiv som hun var, blant annet i fotballmiljøet. Men hun slet med å finne seg til rette på skolen. Hadde vansker med å binde kunnskapen sammen. Det hun lærte i går, var glemt i dag. Hun kunne pugge matte lenge og intenst, bare for å se alt glippe fra minnet kort tid etter.

Hukommelsen spilte henne et puss. Og da den ikke spilte på lag, tok andre funksjoner og følelser mer plass.

Som sinne. Og fortvilelse. Og de tunge, dystre tankene.

Hele tiden har hun kjempet for å holde tritt på skolen. Samtidig som hun kjente på en indre motstand mot å gå dit. Skolen føltes ikke som et godt sted å være.

– Måten jeg gjorde det på var å late som jeg var «syk». Jeg holdt temperaturmåleren opp mot varmen fra lampen, for at mamma skulle tro jeg hadde feber. Jeg lot som jeg var hes, tok på lyst pudder for å virke bleik, og hadde vann i øynene for at de skulle virke blanke. Alt for å slippe.

Lukket seg inne

I tenårene fikk hun uvurderlig hjelp hos BUP, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Det ble konstatert at Karoline slet med angst og tung depresjon.

– I 18-årsalderen var jeg så langt nede at jeg lukket meg inne på rommet, og ble der. Jeg spiste knapt, og var underernært. Det var ei jævlig tid, minnes Karoline.

Da legene ga henne diagnosen ADHD, og satte henne på medisiner, var det en lettelse.

– Da fikk jeg på en måte et slags svar på hvorfor jeg hadde reagert som jeg hadde gjort på hendelser og opplevelser opp gjennom årene. Følelseregisteret mitt har svingt fra den ene ytterligheten, til den andre. Jeg kunne være kjempeglad, for så å bli helt knust. Etter hvert lærte jeg meg hvordan jeg skulle håndtere det å leve med ADHD.

Svulst i lillehjernen

Historien om Karolines utfordringer starter ikke i tenårene, og alt det hun måtte utholde den gang.

Den starter i toårsalderen, med smerter i en nakke som aldri ble bedre, og påfølgende CT- og MR-undersøkelser som konkluderte på verst tenkelige vis: Den lille jenta hadde svulst i lillehjernen.

Operasjonen fjernet svulsten, men sykdommen påførte henne senskader som hun ennå bærer med seg. Som sviktende balanse og den dårlige hukommelsen.

Hjemmeskole

Mot slutten av andre klasse på helsefag på videregående, ble børa for tung å bære. Ordinær klasseromsundervisning fungerte dårlig. Enden på visa var en avtale med lærerne om å fullføre på hjemmeskole.

– Jeg fikk godkjent i alle fag. Det er jeg glad for, sier Karoline, som på et stadie ble utredet for lærevansker.

Karoline har en helt fantastisk god arbeidsmoral

Når hun ser tilbake i dag, mener hun skolevesenet ikke var godt nok rigget for elever som trenger litt ekstra oppfølging.

– Ingen i skolen forstod hvordan jeg egentlig hadde det. Det opplevdes i hvert fall sånn. Jeg følte meg misforstått av omgivelsene, sier Karoline, og forklarer:

– Hvis jeg ikke forstod en oppgave, ble den lest opp for meg på nytt. Som om problemet var at jeg ikke hørte! Men det var sikkert frustrerende for lærerne også, understreker hun.

– Fantastisk arbeidsmoral

Etter videregående gikk hun en uviss fremtid i møte. I et forsøk på å komme seg videre, oppsøkte hun derfor NAV på Årnes. Det førte til en periode med arbeidstrening hos Fame på Årnes, før hun i august i fjor fikk innpass hos Snekker-Lars på Funnefoss. Firmaet lager innredninger på bestilling for det private markedet.

Det passet henne bedre, for det å lage noe er det hun liker best. Hos Snekker-Lars får hun ta del i arbeidet i bedriften.

På sikt er målet å ta svennebrev som møbelsnekker. Lars Thune har som arbeidsgiver hatt mange kandidater fra NAV innom dørene. Han skamroser den unge kvinnen.

– Karoline har en helt fantastisk god arbeidsmoral. Den er unik. Jeg kan be henne om å gjøre alt mulig av arbeidsoppgaver, og hun klager ikke. Karoline er en drøm å ha her. Jeg er blitt veldig glad i henne, sier Lars.

Koronaen har gjort det enda vanskeligere for mange unge å få jobb

Karoline mottar arbeidsavklaringspenger (AAP), og er formidlet via NAV. Hun jobber mellom 07-13, fire dager i uken.

– 06.50 er hun her. Ikke ti over syv. Hun er pålitelig, fastslår Lars.

Nekter å bli helt ufør

Som arbeidsgiver mener han NAV Nes og NAV på Kongsvinger og Skarnes gjør en kjempejobb for å inkludere folk som står i fare for å falle utenfor arbeidsmarkedet.

– NAV i Nes fortjener all mulig skryt. Jeg kan ringe til dem når som helst. Vi har en løpende dialog og et utmerket samarbeid, sier Lars.

Også Karoline er fornøyd med hjelpen fra NAV. På tross av alle hindrene på vegen, er hun fast bestemt på å bli værende i arbeidslivet.

– Før var jeg redd for at jeg skulle bli 100 prosent ufør. Det er ikke et alternativ nå. Jeg nekter å bli 100 prosent ufør. Jeg skal ikke falle ned i det hullet jeg var i, sier hun bestemt.

Stor pågang hos NAV

Veileder Elisabeth Jansrud hos NAV Nes har fulgt opp Karoline og Snekker-Lars i prosessen. Hun gleder seg over at Karoline har funnet seg vel til rette.

– Det gjør meg virkelig glad. Vi heier jo på de unge underveis, og ønsker så gjerne at de skal oppleve mestring og at de lykkes, sier Jansrud.

NAV bruker ofte arbeidstrening som virkemiddel for at den enkelte unge NAV-brukeren skal få prøve seg frem. Målet er å teste ut et yrke og å stake ut en veg videre som er forenelig med den unges fysiske og psykiske forutsetninger.

Tiltak som gir tett og individuell oppfølging på veien ut mot ordinært lønnet arbeid, har effekt

Jansrud forteller at NAV først og fremst driver veiledning av de unge, både i forhold til utdanning og arbeid. Dessverre er ungt utenforskap et alvorlig problem, også i Nes.

– Vi har flere hundre unge mellom 18-29 år som vi følger opp. Koronaen har gjort det enda vanskeligere for mange unge å få jobb. Flere har blitt ledige eller permitterte - blant annet en del av dem som jobber på Gardermoen, konstaterer Jansrud.

NAV Nes er helt avhengig av at det lokale næringslivet åpner dørene for unge som drømmer om å få en fot innenfor arbeidslivet. Som et verktøy kan NAV bruke lønnstilskudd overfor bedriftene. Det betyr at det offentlige i en periode betaler deler av lønna til den ansatte.

– Uten velvillige arbeidsgivere, som Snekker-Lars er et godt eksempel på, går det ikke. Heldigvis er mange arbeidsgivere i Nes velvillig innstilt til å bidra, sier Jansrud.

Tett oppfølging

Ekspertene søker å finne svar på hvordan vi som samfunn skal lykkes bedre med å inkludere flere unge i arbeidslivet. Det er ingen quick fix.

Professor Rune Halvorsen ved OsloMet mener bruk av lønnstilskudd og tilskudd til tilrettelegging på arbeidsplassen er viktig for å fremme inkludering.

– Den store satsingen i Norge på utdanning, opplæring og arbeidstrening for å styrke den enkeltes muligheter, synes ikke å være nok alene, konkluderer Halvorsen overfor Raumnes.

Også OsloMet-forsker Christer Hyggen støtter bruken av lønnstilskudd.

– Det reduserer arbeidsgivernes opplevelse av risiko ved ansettelser av arbeidstakere de er usikre på. De vet at hvis den ansatte for eksempel blir mye syk, stepper fellesskapet inn og tar en stor del av omkostningene, sier Hyggen til Raumnes.

NORCE-forsker Vigdis Sveinsdottir understreker at det ikke finnes noen «one size fits all»-løsning på problemet med unge som faller utenfor.

– Men det vi vet er at tiltak som gir tett og individuell oppfølging på veien ut mot ordinært lønnet arbeid, har effekt for å hjelpe unge med ulike sosiale og helserelaterte problemer ut i arbeidslivet, sier Sveinsdottir.

– Gir mening

Verken Lars eller Karoline legger skjul på at arbeidsforholdet også innebærer en del ekstra oppfølging fra bedriftens side. Karoline bidrar med det hun klarer, og sier fra når hun ikke har krefter til mer. Hvis hun føler hun mister kontrollen, kan hun rammes av plutselige angstanfall. Da er det godt å ha et tillitsfullt forhold til en sjef som har erfaring med folk som ikke er helt A4.

For Lars er det ønsket om å hjelpe som gjør at han sier ja når NAV spør om han kan bidra med arbeidsinkludering.

– Det gir mening å hjelpe folk som trenger at noen gir dem sjansen i arbeidslivet. Det er fint å se hvordan Karoline og andre vokser med oppgavene når de blir vist tillit.

– Lov å gjøre feil

For en som alltid har jobbet mye, og som elsker jobben sin, gir det perspektiver å dra lasset med medmennesker som har hatt langt over gjennomsnittet å stri med.

– Selv har jeg vært så heldig i livet. Vi som er helt friske har det bedre enn vi evner å forstå. Hvis jeg kan hjelpe bare én til å få et bedre liv, er jeg villig til å gjøre det, sier Lars.

De har alltid støttet meg. Nå er vi bestevenner, som snakker om alt

Karoline stiller høye krav til seg selv. Hvis hun gjør samme feilen flere ganger, og ikke fullt ut mestrer arbeidsoppgavene hun så gjerne vil løse, har hun lett for å bebreide seg selv.

Det vil ikke Lars ha noe av.

– Det er sånn hun er. Karoline vil gjøre en best mulig jobb. Men så er det viktig at hun ikke klandrer seg selv når noe ikke går etter planen. Det skal være lov å gjøre feil her, understreker han.

– Like mye verdt

Når 21-åringen tenker tilbake på egen oppvekst, ser hun ei jente som var en håndfull for sine nærmeste. Men like klart ser hun at vegen hun har gått ikke hadde vært mulig uten familien i ryggen.

– Jeg og mamma og pappa har hatt våre krangler. Men de har alltid støttet meg. Nå er vi bestevenner, som snakker om alt.

Før hun fikk ADHD-diagnosen hadde Karoline en tendens til å skyve folk fra seg. Nå er hun blitt flinkere til å ta vare på venner og andre gode mennesker i livet sitt. For Karoline har det å komme i jobb bidratt til å styrke selvtilliten og selvfølelsen.

– Når man ser på alt jeg har vært gjennom, mener jeg faktisk det står respekt av måten jeg har taklet det på - og det jeg har fått til!

– Jeg synes jeg er like mye verdt som alle andre.