TØFF TID: – Verden gikk fullstendig i grus og jeg forsto ikke hvordan jeg skulle leve videre. Den deilige naiviteten til livet forsvant over natten, forteller Guro Skjelderup. Foto: Privat

Guro (39) fikk posttraumatisk stresslidelse: – Jeg bestemte meg der og da for at diagnosen ikke skulle få definere meg

Selv når livet kjennes på sitt aller mørkeste, finnes det fremdeles steder hvor lyset kan slippe inn. Guro Skjelderup har erfart at det er sant.

Det spraker i vedovnen på kjøkkenet til Guro Skjelderup (39). I noen måneder har hun og de to sønnene bodd her i det lille, røde huset på Årnes. At livet skulle ta henne tilbake til nabohuset hun vokste opp i, så hun ikke komme, men dette kjennes som hjemme nå.

– Akkurat nå er livet inderlig godt! smiler Guro.

Mistet kjæresten

Det har det ikke alltid vært. I 2003 var Guro ung lærerstudent. Livet var ukomplisert i et kollektiv i Oslo med gangavstand til høgskolen. Kjæresten bodde et stykke utenfor byen, men hver eneste helg var de to sammen. Så skjer det som en 21-åring ikke tror kan skje. Kjæresten får hjerneblødning og dør etter seks dager i respirator.

– Verden gikk fullstendig i grus og jeg forsto ikke hvordan jeg skulle leve videre. Den deilige naiviteten til livet forsvant over natten, forteller Guro.

Les også
– Det var mange tanker og tårer i ukene etterpå

Tsunami

Nesten to år senere har Guro ny kjæreste. Sammen med en gjeng venner reiser de til Thailand for å feire jul. 2. juledag 2004 spiser de frokost under skyfri himmel på stranden. Planen for dagen var å klatre og etter frokost måtte de innom bungalowen for å hente klatreutstyr. Et enormt drønn høres utenfra.

Den første tanken som melder seg er torden. Torden fra skyfri himmel? Guro og kjæresten går ned til stranden og synet som møter dem der vil alltid være brent fast i minnet. Båter er slengt flere meter opp fra stranden og opp i trærne. Fortvilede mennesker som roper. De hører noen si tsunami.

– Inntil den dagen var ikke det et ord i vokabularet vårt. Vi skjønte ikke hva det var som hadde skjedd, sier Guro.

Så reiser vannet seg på nytt, sju, kanskje åtte eller ni, meter over bakken.

– Det er så mange svarte hull fra denne dagen, men jeg husker vi løp. Vi ble aldri tatt av vannet, men det var enormt skremmende å se så store krefter i sving som kom fra «ingensteds», erindrer Guro.

En tredje gang reiser bølgen seg. Så begynner jobben med å få oversikt, komme i sikkerhet. I flere timer sitter de sammen med andre overlevende oppe i fjellet i trygg avstand fra havet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Inger Helen (47) vokste opp i et alkoholisert hjem: – Ikke la alkoholen ødelegge jula for barna

Konstant på vakt

Hjemme igjen kjenner Guro at noe inni henne ikke er som før. Bølgen innhenter henne i drømmene og hun våkner ofte av at hun sitter i sengen og hiver etter pusten. Fire ukers praksisperiode på lærerutdanningen venter, men hun klarer ikke konsentrere seg. En omsorgsfull veileder legger til rette slik at Guro klarer å gjennomføre.

– Hele våren det året er som en tåke. Jeg var skvetten og engstelig og sov dårlig, forteller Guro.

Ønsket om å oppleve mer av verden var allikevel fortsatt der. Åtte måneder etter at bølgen skylte inn i livet hennes, pakket hun og kjæresten på nytt sommertøy og reiste som ryggsekkturister til Kina, Afrika og til slutt flere land i Europa.

– Det var fantastiske opplevelser, men jeg husker følelsen av å konstant være på vakt. Vi bodde en hel måned på Zanzibar, et ubeskrivelig vakkert sted, men jeg klarte ikke lenger å se på havet som idyll. Jeg sjekket alltid at det fantes en fluktrute om vannet skulle reise seg igjen.

Å ligge med den lille babyen på brystet, ga en ro jeg hadde lengtet så lenge etter
Guro Skjelderup
LANG PROSESS: – Det tok mange år før jeg ikke lenger ble redd av å kjenne meg glad, innrømmer Guro. Foto: Privat

Bilulykke

Månedene med ryggsekk rundt i verden ga ny energi. Guro og kjæresten gifter seg og kjøper sin første, lille leilighet sammen. Høsten 2006 kjenner Guro seg klar for å ta fatt på studiene igjen. I to måneder er livet rutinepreget og studiene går bra. Så smeller det på nytt. Lillebroren blir utsatt for en alvorlig bilulykke og ligger nesten en måned i respirator på samme sykehus, samme avdeling og med samme personell som kjæresten drøye tre år tidligere.

– Disse ukene ga meg den absurde erfaringen at jeg var bedre på å takle krise enn helt vanlige hverdager. Å sitte ved en sykeseng og tolke apparatene som pep og blinket, var noe jeg mestret. Det var noe kjent i det at livet var krevende. Å tørre å kjenne på ekte glede uten å bli redd, var mye vanskeligere. Det tok mange år før jeg ikke lenger ble redd av å kjenne meg glad.

Les også
Geir Ove lå seks uker i respirator med korona

Mamma for første gang

Ett år etter bilulykken til lillebroren blir Guro mamma for første gang. Det første året minnes hun som omveltende, men samtidig en pause fra uroen på innsiden.

– Å ligge med den lille babyen på brystet, ga en ro jeg hadde lengtet så lenge etter. Vi levde i en boble, en god boble, det første året, husker Guro.

Det var da den lille familien skulle ta fatt på hverdagen igjen med barnehage og jobb at det smalt for alvor. Nesten fra en dag til den neste stopper det helt opp. Det kjennes tungt å løfte armene.

Posttraumatisk stresslidelse

Forklaringen består av fire bokstaver, PTSD. Posttraumatisk stresslidelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg bestemte meg der og da for at diagnosen ikke skulle få definere meg, men jeg har latt den fungere som en forklaring, forteller hun.

Guro blir sykemeldt og i flere uker handler livet om å spise frokost med familien og sove, sove og sove. Noen timer på gulvet på ettermiddagen sammen med ettåringen og deretter sove igjen. En periode var det for langt over gangen til do, en potte på gulvet ved siden av sengen ble løsningen.

Jeg kjente meg levende igjen
Guro Skjelderup

Å leve med PTSD er som å leve med alarmberedskapen konstant påslått. Traumepåminnerne kan dukke opp helt plutselig.

– Det er som om det plutselig begynner å regne når det er skyfri himmel. Du kan ha en god dag og så dukker en tanke opp, du kjenner en lukt eller hører en lyd som minner om det som var traumatisk. En god dag går over i panikkangst. Det passer aldri. Til slutt får du angst for angsten, forklarer Guro.

Les også
Fra kjærlighets-drama til korona-krise

Med diagnosen kom også hjelpen. Først psykolog og etterhvert psykomotorisk fysioterapi. Den virkelige terapien kom derimot overraskende. Etter noen uker tok Guro frem et kamera som nesten var ubrukt. Hun begynte å gå daglige gåturer med kameraet og oppdaget at da hun tok bilder nærmest opphørte tid og rom.

– Tankekjøret stilnet, kroppen kjentes ikke like vond. Det var som om jeg fikk alarmberedskapen ned fra rødt til gult nivå.

Fotograf

Siden da har kameraet vært en del av Guros hverdag. Hun tok et kveldskurs i foto og søkte en fotoutdannelse. Et halvt år etter hun ble sykemeldt, hadde hun første dagen på fotoskolen.

– Energien vendte tilbake, jeg trengte mindre søvn og jeg kjente meg levende igjen. Jeg satte meg det hårete målet at jeg skulle leve av foto. Et mål som på ingen måte samsvarte med slik livet mitt hadde vært de siste årene.

Et halvt år etter at Guro var ferdig med fotoutdannelsen, kom hennes andre sønn til verden. Da permisjonsåret sammen med han var over, startet hun eget foretak og har siden jobbet som fotograf.

Les også
Min fetter Trond orket ikke å leve med smertene og tok sitt liv, hans siste ønske var at ingen andre skal lide samme skjebne

Svalbard

– Jeg trodde at nå var alt ok. Nå hadde jeg fått orden på livet mitt. Først flere år etterpå ser jeg at jeg druknet meg i jobb, kjøpte ting som ga kortvarig glede og holdt meg selv gående for å slippe å kjenne ordentlig etter. Alt så fint ut utenfra, men angstanfallene vendte tilbake og i drømmene løp og løp jeg fra bølgen, sier Guro.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Livet ruller videre med skilsmisse og en ny hverdag som skal finnes ut av. Guro og sønnene skaper seg et godt liv sammen, men uroen er der konstant.

– Jeg spant rundt i et hamsterhjul jeg ikke kom meg ut av, minnes Guro.

KOS: Guro og guttene på en av sine mange fjellturer på Svalbard. Foto: Privat

I august 2014 reiser de tre til Svalbard på ferie. Møtet med øya på 78 grader nord tar helt pusten fra Guro.

– Vi landet klokka to på natten i strålende midnattssol. Med en gutt sovende på armen og en i hånda sto jeg øverst i flytrappen og gråt. Jeg ble tatt fullstendig på senga av min egen reaksjon.

På Svalbard finner Guro stillheten. Her får hun fred til å møte de vanskelige tankene. Her kjenner hun seg hjemme.

INNPAKKET: Guro måtte pakke seg godt inn for å beskytte seg mot kulden på Svalbard. På det meste krøp gradestokken under 30 minus. Foto: Privat
LIVSGLEDE: På Svalbard føler Guro seg fri, hel og glad! Foto: Privat

Brevene fra presten

Etter møtet med Svalbard henter Guro frem en bunke brev hun ikke har lest på flere år.

– Presten som forrettet i begravelsen til kjæresten min var et spesielt fint menneske. I mange måneder etter begravelsen brevvekslet vi og disse brevene utvidet horisonten min. Presten respekterte at jeg hadde vanskelig for å tro på noen gud etter det som hadde hendt, men han utfordret meg og spurte om jeg kanskje fant noe guddommelig i naturen. Jeg begynte å være i skogen og på fjellet på en ny måte, det var som om sansene mine utvidet seg i naturen og tankene ble klarere. I alle årene etterpå har naturen vært livsviktig for meg, forteller Guro.

Åpenhet er med på å bryte ned murer mellom mennesker
Guro Skjelderup
Les også
Takknemlig for å feire jul i trygge omgivelser

Etter det første møtet med Svalbard lengtet Guro og guttene konstant tilbake. Flere ganger i året reiste de nordover og hver gang skjedde det samme. Tårer og ro. I januar i fjor flyttet de tre til øya i nord. I løpet av et halvt år fikk de oppleve lyset som skiftet fra bekmørk polarnatt til midnattssol. Her, omringet av fjell, ekstrem kulde og stillhet, kjente Guro seg for første gang siden kjæresten gikk bort, hel igjen.

– Tankene gikk ofte til presten og brevene hans. Nå forsto jeg for alvor hva han mente med det guddommelige i naturen.

UTE I DET FRI: Guro på en av mange fjellturer med rifle som isbjørnbeskyttelse. Foto: Privat
NYTER DAGENE: – Livet er godt nå og det er ikke lenger skummelt å føle seg glad. Foto: Privat

Åpenhet

Åpenhet er en kjerneverdi for Guro. En gang leste hun et sitat som hun tok med seg videre på veien: «Kanskje vil din historie en dag bli et kapittel i et annet menneskes overlevelsesmanual». Der og da ble hun trygg på at det å dele ikke handler om å fiske etter sympati, men at det faktisk kan komme andre mennesker til nytte.

– Åpenhet er med på å bryte ned murer mellom mennesker. Åpenhet river ned tabuer. Psykiske lidelser er fremdeles forbundet med så mye mer stigma enn fysiske lidelser. Det håper jeg å kunne bidra til å endre på.

På kjøkkenet hos Guro brenner det fortsatt i ovnen. Roen hun fant på Svalbard har hun klart å bevare. Hamsterhjulet har stilnet, alarmberedskapen er som oftest på grønt nivå. Det var selve håpet og målet da de pakket flyttelasset og vendte hjem til Nes.

TILFREDS MED LIVET: Guro tok med seg roen hun fant på Svalbard hjem til Årnes. Foto: Privat

– Jeg har klart å kvitte meg med så mye tullball jeg trodde jeg måtte ha for å ha det bra. Jeg kastet mascaraen da jeg bodde på Svalbard. Det har blitt et symbol for meg at jeg aldri kjøpte en ny da vi kom hjem igjen. Det er når vi kaster maskene og sier «her er jeg med hele min bagasje og alle mine arr» at vi kan få det virkelig bra. Jeg håper min historie kan være til hjelp for andre som akkurat nå ikke ser så mye lys. Selv når livet kjennes som aller mørkest, er det steder hvor lyset kan slippe inn. Jeg vet at det er sant.

HIPP HURRA: 17. mai 2020 ble feiret med flagg og glede på Sukkertoppen utenfor Longyearbyen. Foto: Privat