Driver landets eneste oppdrett av hunderasen

I Skogbygda driver Janka Markhus og Fredrik Rybråten oppdrett av hunderasen Wetterhoun, som de eneste i Norge.

– Jeg håper du synes det er greit med litt ivrige hunder, sier Janka Markhus når vi ankommer huset deres i Skogbygda.

– Vi har tatt inn de roligste av dem, smiler hun, og vi blir møtt av to glade og energiske hunder av rasen wetterhoun, som veldig gjerne vil hilse på.

Opprinnelse i Nederland

I 2018 tok Markhus inn den første wetterhounen fra Friesland i Nederland, hvor rasen har sin opprinnelse. Fra før hadde hun en hund av rasen stabijhoun, som stammer fra samme sted og tilhører samme raseklubb som wetterhoun.

Siden den gang har hun hatt ett kull av den sjeldne rasen. Markhus kan fortelle at det i dag finnes to oppdrettere i USA, én i Tyskland og én i England, i tillegg til dem. 1278 hunder av denne rasen er fordelt på disse fire oppdretterne, og kun åtte av dem er i Norge.

– Wetterhoun grodde veldig på meg. Forskjellen på dem og stab er stor, og wetteren svarte på det jeg manglet fra stabijen, sier Markhus.

– Den har mer motor, og jeg ønsket meg en mer robust og «problemfri» hund. Jeg har jo begge rasene, men jeg tror det skinner igjennom at jeg foretrekker wetteren, ler hun.

Morsomme å jobbe med

På tunet i Skogbygda har Markhus og Rybråten seks hunder. Tre av dem er wetterhoun, to av dem er stabijhoun, og den siste er en afghansk mynde. Paret er i dag oppdretter for både wetterhoun og stabijhoun, under kennelnavnet «Malentha».

Av disse hundene synes Markhus og Rybråten at det er «wetterne» som er morsomst å jobbe med.

– De elsker å jobbe. I litteraturen kan man lese at det er en sta rase, og det er de nok, men de er veldig utholdende. Det er en hund man kan stole på, og den leter for eksempel etter en apport helt til den finner den, og gir seg ikke, forteller Markhus, og legger til at hundene synes alt er gøy.

Det gjelder også jakt. Ifølge Markhus er hundene ypperlige jakthunder, særlig til fuglejakt, da de betegnes som støtende fuglehunder. Men dette er også på bakgrunn av at det er en rase som ikke gir seg, og som en kan ha stor tillit til.

– De kan være skarpe. De ble brukt til å jakte oter før, og det krever at de er litt tøffe i trynet når det gjelder. Da moren til disse møtte elg i skogen for første gang, løp hun rett bort til den og var helt på. Da var hun fire måneder gammel, så de er tøffe, utdyper Markhus.

De har selv begynt å trene mot jakt i dag, men på grunn av hundenes alder, er de ikke modne for å være med ennå. Når tiden kommer, er planen å jakte på fugl. Nå trener de mye apport og jobber med søk, i tillegg til at de er gode sporhunder.

Glade i folk

Men selv om de er tøffe i møte med andre dyr, og egner seg godt til jakt, kan Markhus fortelle at de aldri har opplevd at deres hunder har vært aggressive mot folk. Verken kjente eller ukjente.

– Vi har en guttunge på fem år, og vi har aldri vært noe bekymra for ham med hundene. Nå kjenner vi jo ikke alle de 1200 wetterne som finnes, men de jeg kjenner har jeg aldri opplevd som aggressive mot folk, fastslår hun.

Under intervjuet er wetterne Mini og Kick på 1,5 år inne, og det er lite som tyder på aggressive hunder. Halene logrer og snutene er raskt oppe for å hilse, og det er bare nysgjerrige og ivrige hunder, som kanskje aller helst hadde villet sitte på fanget gjennom samtalen.

Forskjellige personligheter

Mini og Kick er ungene til Beike, som akkurat da er ute sammen med stabijen Evi.

– Det er på en måte hver vår hund. Mini er Fredrik sin, og Kick er min, og det er hundene også veldig klar over, sier Markhus.

– De blir nok veldig påvirka av eieren. Mens Mini er litt rolig, som meg, så er Kick litt mer heit i toppen, ler Rybråten.

Og det vises også på diverse konkurranser. Paret tar ofte med seg hundene på utstilling både i Norge og utlandet, og særlig Kick kommer stadig hjem med vinnersløyfer. På veggen i gangen henger det mange sløyfer som viser bragdene til hundene.

– Dette her er bare Kick sine fra i år, smiler Markhus, tydelig stolt over hunden sin.

Hun kan fortelle at Kick elsker, som alle andre aktiviteter, å vise seg fram og være med på utstilling. Mini derimot, er ikke like ivrig.

– Hun blir litt beskjeden og synes ikke det er så moro, sier Rybråten.

– Man kan se på hele henne at hun er sånn «ja, jeg gjør dette for deg, pappa, men jeg synes ikke det her er så kult», ler Markhus.

Unik rase

Med bare åtte wettere i hele landet, er det tydelig at dette er en sjelden rase, som kanskje ikke mange har hørt om. Det er mange ting som gjør denne rasen sjelden, og lojaliteten, iveren og stå-på-viljen trekkes særlig fram.

– Så fin krøllete pels de har!

– Ja, den er veldig fin. Det er faktisk den eneste rasen i verden som har akkurat sånn type pels, forteller Markhus.

Wetterhoun er en vannhund, som for eksempel labradoren, som mange kjenner til, og har vannavstøtende pels. Det vil si at hvis den bader, så tørker den etterpå av å riste litt på seg. Den krøllete pelsen med ull-liknende pels under over hele kroppen gjør den dessuten helt unik.

Dette gjør også at hundene holder godt på varme, og tåler å være ute i all slags vær.

Gode brukshunder

Dette gjør dem til ypperlige brukshunder, og fungerer heller litt dårlig som selskapshunder. Når Markhus og Rybråten har solgt valper fra valpekullene sine, har de derfor alltid vært veldig nøye på hvem som skal få lov til å kjøpe.

– Dette er en brukshund, og den trenger å jobbe. Også er det ikke sånn at de trenger å gå mange mils turer om dagen, men de trenger å ha noen prosjekter, sier Markhus.

– Også er det viktig for oss å vite hvorfor de vil ha hunden. Det er også at krav fra oss om at alle skal tilbys avl hvis de er egnet til det, og alle skal helsetestes, legger hun til.

Likevel har det vært interesse for de valpene de har solgt, både i Norge og i utlandet. Paret forteller at de har solgt noen til folk i Oslo, noen i Bardufoss og Sandefjord, mens andre har de solgt til USA, Finland og Sverige. Noen av dem har også gått til andre oppdrettere.

– Vi har vel 14 eksporter fordelt på seks kull, sier Rybråten.

Mye jobb

Paret har god kontakt med de hundene de selger, og Markhus forteller at hun har daglig kontakt med minst to valpekjøpere. Målet deres er å ha gode hunder som fungerer så godt som mulig, og er åpne for å passe alle hunder fra egen oppdrett.

– Men det går veldig mye tid til avlsarbeidet. Vi skulle gjerne hatt flere timer i døgnet, smiler Markhus.

For avlsarbeidet er bare fulltidshobby, med alt av valpekull, utstilling og møter med raseklubbene både nasjonalt og internasjonalt. Både Markhus og Rybråten har full jobb ved siden av – Markhus som sykepleier på institusjon for mennesker med psykiske utfordringer, og Rybråten som flymekaniker.

Markhus sin jobb innebærer tidvis å flytte inn på institusjonen hun jobber på – som etterlater samboeren med et barn på fem år, seks hunder og 20 måls eiendom aleine.

– Hvordan går det her når Janka er borte?

– Det går helt fint. I starten var det mye, men nå går det bedre, smiler Rybråten.

Og heldigvis trives også gutten deres, Theo, med hundene.

– Han vet jo ikke om noe annet, han er jo nesten født i en valpekasse. Men han skånes litt for dem også, for de er jo nesten jevnhøye, ler Markhus, og fortsetter:

– Ellers er han helt hysterisk flink med valper, og stiller opp som «jordfar» når det kommer valper. Men han har et veldig avslappa forhold til hundene, det er ingen eufori. Det har også gitt ham et avslappa forhold til sykdom, liv og død, for det hender jo man mister en valp, dessverre.

Paret legger også til at de gir gutten deres tid alene når han trenger det, og tvinger ham ikke til å være med dem hvis han ikke vil.

– Det er vi som har valgt hundelivet, ikke han, sier Markhus.

Utfordring å nå ut

Deres største utfordring nå, er å skaffe flere valpekjøpere. Markhus hevder det er en utfordring å få tak i kjøpere, siden det er få som vet om rasen.

– Det er et problem vi har. Målgruppa er egentlig folk som vil bruke hund, og ideelt kan litt om hund. Vi har jo ingen raseklubb i Norge, for det er ikke grunnlag for det, så akkurat nå er det kontakt litt via-via, forteller hun.

– Men vi prøver å gjøre oss synlige på nett. At folk får høre om arbeidet er veien å gå for at rasen ikke skal dø ut.

Markhus forteller at wetterhounen koster omtrent 25 000 kroner, og ligger dermed omtrent på samme pris som andre renraser.

– Ganske rått å se på

– Hva er det beste med rasen?

– Lojaliteten. Jeg vil ha en sånn hund og kalle den «Trofast», for her er det så mye tillit mellom eier og hund. Jeg vet at hvis vi trener på noe og vi ikke lykkes, så er det min feil, og ikke deres. De svarer veldig til forventningene, sier Markhus, og fortsetter:

– Også er de veldig heftige. Alt skjer med en gang, og det er ikke noe «delay» Alt de gjør, gjør de med hele seg, uansett hinder. Hvis det er en hekk i vegen for en apport, så løper de bare rett igjennom.

– Det er ganske rått å se på. Noen av hundene kunne ha hett «Heftig» også, sier Rybråten.