GLAD I LIVET: – Det er blitt enda viktigere å leve her og nå, sier Bjørg Elisabeth, som etter beste evne forsøker å finne tilbake til gleden i hverdagen. Foto: Trond Rasmussen

Bjørg Elisabeth unnslapp døden med et nødskrik

Nes-prest Bjørg Elisabeth Oserud mistet alt hun eide og var sekunder fra å bli tatt av raset. Gjerdrum-tragedien har forsterket viktigheten av å leve her og nå.

Denne artikkelen ble først publisert i januar 2021.

– Nei, trua har ikke forandret seg. Jeg står trygt i den. Gud er Gud, uansett hva som skjer i livet.

Bjørg Elisabeth Oserud, sogneprest i Ingeborgrud og Fenstad, smiler fra andre siden av bordet på kirkekontoret i Årnes sentrum. Det er hennes tredje ordinære dag på jobb etter den skjebnesvangre natten.

Natten da naturkreftene røsket henne og naboene i fredelige Nystulia i Ask i Gjerdrum ut av livet slik de kjente det.

63-åringen løfter ned et par innrammede tegninger fra veggen, som hun fikk av Fenstad-guttene Theodor og Fredrick etter gudstjenesten i Fenstad kirke nyttårsaften. Den ene tegningen viser huset til Bjørg Elisabeth, en av de nederste leilighetene i en femmannsbolig på Ask.

«Under huset og garasjen er det hjerteskyer som løfter opp huset og garasjen!» står det under bildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tegningen Bjørg Elisabeth fikk fra vesle Theodor. «Under huset og garasjen er det hjerteskyer som løfter opp huset og garasjen!» står det på tegningen. Foto: Trond Rasmussen

Buldring fra utsiden

Fire uker tidligere.

Klokka er 03.50, natt til 30. desember. Bjørg Elisabeth våkner av at hun må på do.

Hun lister seg så lydløst som mulig til toalettet, for denne natten har hun besøk av noen venner fra Kongsvinger. Hun kaller dem bare «bonusdatteren» (41) og «bonusbarnebarnet» (10).

Les også
Anita lå i koma etter elgpåkjørsel: – Du skjønner hvor dyrebart og skjørt livet er

På veg tilbake til soverommet, går strømmen. Like etter hører hun lyden av noe ukjent, en udefinerbar buldring som kommer utenfra et sted.

Er det uvær, ? spør hun seg, og går ut på terrassen for å sjekke. Men ikke er det hagl i lufta, og ikke er det torden.

Hun går inn igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er jo helt pussig, helt sykt, egentlig
Bjørg Elisabeth Oserud

Der ser hun de to overnattingsgjestene, som febrilsk forsøker å åpne soveromsdøra. Buldringen fra utsiden er mer voldsom nå. Mer intens.

Og den kommer nærmere.

I løpet av få sekunder forvandles den vesle leiligheten i det fredfulle nabolaget til et inferno av skrik, kaos og desperasjon.

Og så: Synet Bjørg Elisabeth aldri vil glemme, i det hun snur seg på veg ut av leiligheten.

Veggen inn til badet er borte. Der den stod, har det nå reist seg en vegg av leire, som vokser i rasende fart, og som spiser seg inn i huset, meter for meter. På utsiden ser hun naboer som hopper fra balkongene.

Scener som hentet fra amerikanske - eller norske - katastrofefilmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det er jo helt pussig, helt sykt, egentlig, men det første jeg tenkte da veggen av leire kom mot meg, var at nå trenger jeg ikke å se filmen «Bølgen». For det som skjer nå er mye villere.

Sekunder senere, fra et utsiktspunkt noen meter ned i bakken, er hun vitne til at leiligheten blir slukt av massene.

Les også
– Jeg har det bra, men jeg har mistet alt

I ettertid beskriver hun det som om huset faller ned i et dypt, sort hull.

– Der og da tenkte jeg mest på det eldre ekteparet som bodde over meg. Om de hadde klart seg.

Ekteparet var Irene Ruud Gundersen (69) og mannen hennes. Gundersen ble funnet omkommet i skredmassene søndag 3. januar, og ble begravet fra Gjerdrum kirke 19. januar - med Bjørg Elisabeth som prest.

Les også
Livet fikk ny mening da alvorlig sykdom rammet: – Vi vil ha så mange hverdagsmiddager som mulig
ETTERTENKSOM: Bjørg Elisabeth Oserud er takknemlig for at hun reddet livet da raset tok huset hennes. Hun tenker på alle dem som ikke får sine kjære hjem igjen.
HUSET TATT AV RASET: Huset til Bjørg Elisabeth stod helt til høyre i bildet, der det nå bare er et stort, svart hull. Da raset gikk løp hun og gjestene i retning fremover i bildet. Foto: Terje Pedersen

Ballasten fra barndommen

Hun synes det er godt å være tilbake på jobb, etter en periode med velferdspermisjon. Det er noe med gradvis å stable på plass de faste rutinene igjen.

Smilene hun møter oss med reflekterer hvordan 63-åringen har det på innsiden akkurat nå. Fire uker etter dramaet har hun ingen traumer, og ingen mareritt om natten.

– Det går veldig fint med meg, egentlig. Det forundrer meg at jeg står i det som jeg gjør. Kanskje skyldes det ballasten fra barndommen, og oppveksten på en gård med en veldig stødig familie. Den gjorde meg hardfør.

TILBAKE PÅ JOBB: Bjørg Elisabeth Oserud er tilbake som sogneprest i Ingeborgrud og Fenstad, etter raset i Gjerdrum. Her står hun utenfor kirkekontoret på Årnes. Foto: Trond Rasmussen

Hun var en hårsbredd fra døden, men sier hun aldri var redd for å dø. Det er noe med summen av erfaringsbakgrunnen. Som prest har hun sittet ved utallige dødsleier. Hun mistet mannen for 10 år siden, og faren i 2015.

– Jeg har et realistisk forhold til livet. Døden er en del av det. Ingen av oss slipper unna.

STOR STØTTE: Det er godt å ha jobben å tenke på, midt i all viraken etter raskatastrofen. Støtteerklæringene har strømmet på de siste ukene. Foto: Trond Rasmussen

– Må leve livet selv

Hva gjør en sorgarbeider, når sorgen rammer en selv?

Psykologhjelp har hun takket nei til. Men hun har en fast samtalepartner, som hun prater mye med. Eller bearbeider sammen med, som det heter. Men det ordet klinger dårlig i Nes-prestens ører.

– Jeg misliker det sterkt! Bearbeide. For meg høres det ut som om noen utenfra kan gjøre jobben for den som er i sorg. Som om et kriseteam kan bearbeide, og så blir du fikset. Du må leve livet ditt selv, men jeg vil leve med deg, som Bjørn Eidsvåg synger. Sånn tenker jeg.

Les også
– Frykter katastrofe

Hun er langt over middels engasjert nå, presten som mener nordmenn flest er litt bortskjemte og ikke vant til å stå i kriser. For vi har det så godt i Norge. Det er ikke det at vi som samfunn skal kimse av andres lidelser, understreker hun, for det skal vi definitivt ikke.

Bjørg Elisabeth ønsker heller ikke å underminere betydningen av det profesjonelle hjelpeapparatet - av noen som kan se den som lider utenfra og bistå i sorgprosessen. Hun har selv tidligere i livet tatt imot hjelp og gått i terapi.

Men hun mener vi må ta inn over oss at livet innimellom også er noe «dritt», som hun kaller det. Utenforstående, det være seg psykologer eller andre krisehjelpere, kan ikke lappe sammen livet for deg når tilværelsen faller fra hverandre. Alt de kan gjøre, er å gå vegen sammen med deg.

Det som skjedde er virkelig det. Meningsløst
Bjørg Elisabeth Oserud

– Når det er sagt er jeg utrolig takknemlig for alle som har stilt opp for meg i denne tiden. Særlig familien og vennene mine. Det har også vært stor støtte fra Nes. Både forbønn og konkrete tilbud om lån av husrom og annen hjelp. Alle samtalene har hjulpet meg med å, ja, bearbeide det som skjedde.

– Nei! Der brukte jeg det ordet igjen. Bearbeide. Ja, ja, det er vel det det er.

Les også
Karoline bråvåknet av bikkja og brannalarmen: – Det var mye røyk i huset

Det meningsløse

Totalt ti personer omkom i raset. Blant dem flere barn. Flommen av adjektiver brukt i offentligheten for å beskrive det som skjedde, er stor.

«Tragisk», «uvirkelig», «sjokk».

Når det umulige skjer, er det knapt mulig å sette ord på det.

Men ett ord oppsummerer kanskje mer enn noe annet følelsen de fleste sitter igjen med:

Meningsløst.

Bjørg Elisabeth er enig.

– Det som skjedde er virkelig det. Meningsløst. Det er ingen som hadde en plan med dette. Ingen som trekker i trådene og som bestemte at her skal det gå et ras. Det bare skjedde.

Les også
Kommunen lover ny kvikkleire-gjennomgang

Sier altså presten som tror - som virkelig tror - på en god, allmektig og rettferdig Gud. Og da er vi rett i kjernen ved det som i religionsfilosofien og teologien omtales som Det ondes problem.

For hvordan kan det finnes en god, allmektig og rettferdig Gud, som samtidig tillater ondskap i verden? Som tillater at uskyldige rammes av ulykker og katastrofer?

En Gud som lot Gjerdrum skje, uten å gripe inn?

Presten skjønner at noen stiller spørsmålene.

– Det er vanskelig å finne gode svar. Å si at Gud er allmektig, betyr ikke at vi mennesker er sprellemenn som henger i ei snor, og som Gud sjonglerer med fra oven. Det som skjer i verden er ikke skjebnebestemt.

– Jeg ser det sånn at Gud sendte Jesus til jorda for at han skulle ta del i vår lidelse. Gud og Jesus var midt i raset i Gjerdrum. De tok del i lidelsen og er med oss i sorgen etterpå. Vi kan rope til ham i nød, og be til ham. Men jeg vil ikke sette Gud i bås.

Les også
Her har leirskredene i Nes gått

– Urettferdig

Til tross for 34 år i prestekjolen, erkjenner Bjørg Elisabeth at det ikke er alt hun har svar på. Og at grensegangen mellom tro og tvil ikke er absolutt.

– Folk sier til meg at jeg har hatt englevakt. Men det vil jeg ikke være med på. Ja, jeg var heldig som overlevde, men hva med dem som ikke gjorde det? Noen ganger er livet veldig urettferdig, fastslår hun.

For livet vet teologen et og annet om, vant som hun er til å være der for mennesker som mister fotfestet.

Hvordan har disse skjellsettende ukene endret hennes eget liv?

– Jeg har fått en mer ydmyk innstilling til livet. Og så har det blitt enda tydeligere for meg at vi må ta livet, vårt eget og andres, på alvor. Vi bør slutte å dille!

Det er derfor jeg trenger en tro. Det er den som bærer meg
Bjørg Elisabeth Oserud

Englevakt, eller ei. Eller kanskje bare reinspikka flaks: Presten sender uansett en takknemlig tanke til Vår Herre - og et galgenhumoristisk takk til ølprodusenten Frydenlund.

Les også
Har gått mange, store skred også i Nes

– Før jeg la meg den natta, tok jeg meg ei øl. Det gjorde at jeg måtte på do rett før raset gikk. Normalt sover jeg natta gjennom. Så jeg takker Herren og Frydenlund for livet!

– Jeg leste om en overlevende som berget seg etter å sklidd på leira på en Jensen-madrass. Hun fikk visst en ny Jensen-madrass da produsenten hørte om det. Kanskje jeg nå får en palle øl av Frydenlund?

Jeg smugrøyker litt innimellom
Bjørg Elisabeth Oserud

Smugrøyking

Hvis stereotypien på en geistlig er en person som lever et strengt puritansk liv, eller som i hvert fall utad er opptatt av å fremstå som moralsk «ren», er Bjørg Elisabeth det levende beviset på at fordommen ikke holder vann.

For hva gjør man ikke for å roe nervene etter å ha vært utsatt for umenneskelige påkjenninger.

– Da jeg kom ut på kirketrappen etter å ha vært i en times samtale med biskop Atle Sommerfeldt, måtte jeg ha meg en røyk. Jeg smugrøyker litt innimellom. Men det fungerer dårlig å røyke med munnbind. Det blir en grusom smak.

– Men dette tror jeg ikke du kan skrive. Ha ha!

Les også
Full kvikkleire-forvirring: – Jeg instruerer rådmannen hvis det blir behov

– Livet er ikke vellykket

Bak det litt fleipete ytre, har hun et mer alvorsfylt budskap. Igjen vender hun tilbake til poenget om at livet er ufullstendig, og at vi mennesker gjør lurt i å legge lista deretter.

– Hvorfor skal alt være så forbaska vellykket hele tiden? Livet er ikke vellykket, alltid. Det er uperfekt. Som prest ser jeg det hele tiden. Det er derfor jeg trenger en tro. Det er den som bærer meg. Det er troen jeg hviler i.

Som mennesker får vi det mye bedre med oss selv om vi slår oss til ro med at livet er både-og, insisterer hun. At vi ikke higer etter det perfekte, men er til stede i livene våre, her og nå.

– Det er mer enn bra nok, fastslår hun.

Les også
Boligkjøp i Nes: – Kvikkleire er sjelden et tema

Ringen fra mannen

De første dagene etter raset bodde hun hos moren på gården hjemme i Gjerdrum. Nå har hun flyttet inn i en leilighet hos niesen sin i Ullensaker.

Mye av tiden går med til å skrive lister til forsikringsselskapet over det hun mistet i raset. Alt er borte - bortsett fra det hun hadde på seg natten skredet gikk. Normalt sover hun uten ringer, smykker og øredobber. Men denne natten hadde hun tilfeldigvis på seg allianseringen med fem diamanter, som hun fikk av mannen sin for mange år siden.

Hun sov også med smykkekorset hun hadde fått i gave av bonusbarnebarnet på 10 år.

– Det har jeg ikke tatt av meg siden raset.

Les også
Rapporten politikerne aldri fikk

Jakten på syndebukker

Med tiden håper hun å flytte tilbake til sitt kjære Gjerdrum. Og gjerne i nærheten av rasområdet.

– Etter dette finnes det vel ikke et tryggere sted. Ekspertene kommer til å overvåke det som aldri før. Det å flytte tilbake igjen har jeg ingen problemer med.

Hun mener det ikke kommer noe godt ut av å jakte på syndebukker.

– Hva hjelper det? Det var ingen som ønsket at dette skulle skje. Vi må stå sammen og hjelpe hverandre. Da skal vi nok greie det.

Les også
– Frykter katastrofe

Enn så lenge nyter hun å være til stede fullt og helt på jobben i Nes. Denne uken hadde hun time med konfirmantene, der hun brukte mye av tiden til å snakke med ungdommen om raset.

En av de unge spurte henne om hvordan hun kunne prate om det, uten å gråte.

– Hva svarte du da?

– At jeg ikke er en person som gråter så mye.