«Dagen etter terrorangrepet var jeg på jobb og ute i båt som kjørte rundt Utøya», skriver Fred C. Gjestad i dagens «Frie Tøyler» Foto: Fred C. Gjestad

Vi må aldri glemme det som skjedde her

«Jeg laget seng til yngstedatteren da jeg fikk meldingen om terrorangrepet», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kronikken om 22. juli.

Nå er det igjen den tiden på året hvor vi minnes det mest brutale terrorangrepet på norsk jord siden andre verdenskrig: Terroren mot regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. Ingen av oss som er eldre enn 20 år vil vel noensinne glemme hvor vi var denne dagen. Alle har vi vår historie om hvordan vi ble berørt, her er min.

Jeg husker det veldig godt. Vi hadde akkurat flyttet til Årnes og jeg bygde en seng til yngstedatteren. Etter en arbeidsøkt sjekket jeg telefonen, og der så jeg et nyhetsvarsel om en eksplosjon i Oslo. Ikke i min villeste fantasi klarte jeg å ta inn over meg at det var så brutalt som det faktisk var.

På jobb

Jeg husker tydelig min reaksjon etter at jeg så på NRK og de meldte at det «var drepte på Utøya». I tiden rett etter terrorangrepet i USA 9. september i 2001 meldte både norske og internasjonale medier en rekke «nyheter» som viste seg å være feil. Jeg tenkte at «her har NRK gått i samme fella igjen. De er for tidlig ute med informasjon som ikke var kvalitetssikret.»

Utøya 23. juli 2011. Foto: Fred C. Gjestad

Dessverre var det jeg som tok feil. Dagen etter våknet vi til nyheten om at så mange som et 80-talls personer kunne være drept.

På den tiden jobbet jeg i Aftenposten og 23. juli fikk jeg forespørsel om å komme på jobb. Jeg reiste rett til Sundvollen, der alle overlevende var samlet. Der kom kongefamilien, statsminister Jens Stoltenberg og det var journalister fra hele verden. Alle tydelig preget av et alvor vi ikke kunne skjønne omfanget av.

Trestokken i vannet

Jeg fikk plass på en båt som skulle ut på Tyrifjorden. På veg fra Sundvollen og mot Utøya ser vi noe som flyter i vannet. Vi visste at mange ungdommer ikke var gjort rede for, og jeg forberedte meg på det verste. Heldigvis var det en trestokk som lå og fløyt, men følelsen av hva det kunne ha vært, ligger fortsatt i meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi kjørte rundt Utøya denne dagen. Jeg tok bilder av strandkanten. Bilder som aldri er blitt publisert, for der er det ungdom som ligger drept og delvis tildekket. Tydelige spor etter terroristens gjerninger. Jeg snakket også med en av de som kjørte båt ut og hentet opp ungdom som svømte. Barn og ungdom i sjokk havnet i båten hans. Noen ganger er det merkelig hva vi husker og hva man kan være opptatt av når vi er i sjokk. Han fortalte om en ung gutt, kanskje 10 år gammel. Da gutten kom ombord i båten var han aller mest opptatt av at han ikke hadde fått med seg de nye støvlene han hadde fått av mor. Sjokket gjorde at han tenkte mest på det som i situasjonen var minst viktig.

Den fortellingen har vært nyttig for meg senere når jeg møter mennesker i sjokk og sorg. Når vi er i sjokk, så kan vi bli veldig opptatt av noe som egentlig er banalt. Det er ganske naturlig.

Begravelse

Resten av historien kjenner vi alle, med rosetog og at hat skal møtes med kjærlighet.

Jeg var tilbake på Sundvollen for å dekke begravelsen til «Mor Utøya» i august. Monica Elisabeth Bøsei ble skutt først av alle, hun som var selve limet på Utøya. Statsminister Jens Stoltenberg holdt en sterk tale. Da kisten hennes ble båret ut ble jeg for alvor minnet om at det ikke bare var en terroraksjon, men at det var mødre, barn, søstre og brødre som ble revet bort.

Alle husker vi hvor vi var 22. juli. Min historie er verken dramatisk eller livstruende. Men den er min og den hjelper meg til å huske på det som skjedde. For jeg vet at jeg aldri vil glemme det som skjedde. Det bør vi som samfunn heller aldri gjøre. Først og fremst av respekt for de som omkom, de som overlevde og de som sitter igjen. Men også for å unngå at historien skal gjenta seg.

De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den
George Santayana, Filosof

Husk fortiden

«De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den» skrev den spanske filosofen og forfatteren George Santayana i 1905. Det er fortsatt mye visdom i det utsagnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi ser mer ekstremisme i dag enn vi gjorde i 2011, både i Norge og i Europa. Etter Utøya har politiet blitt stadig mer bevæpnet. Norge har hatt både moskéangrepet i 2019 og skytingen mot utestedet London i sommer. Vi ønsker ikke et samfunn der frontene står så hardt mot hverandre at enkelte tyr til våpen. Vi ønsker å ha et åpent og tillitsbasert samfunn der det er rom for politisk uenighet.

Jeg er fortsatt den dag i dag helt enig med det Jens Stoltenberg sa på kvelden 22. juli før han selv visste omfanget av terroren: «Vi må aldri oppgi våre verdier. Å vise at vårt åpne samfunn består også denne prøven. At svaret på vold er enda mer demokrati. Enda mer humanitet. Men aldri naivitet. Det skylder vi ofrene og deres pårørende.»

La oss huske på det når vi nå igjen skal minnes det største terrorangrepet på norsk jord siden 2. verdenskrig.