Hilde Renate Bergly har prøvd seg på puslespill. Det endte ikke helt som hun hadde planlagt. Foto: Fred C. Gjestad

Vårt puslespill

Første dagen i dette året bestemte jeg meg. Ett av mange puslespill med vakre malerier av Lisa Aisato skulle pusles, limes og opp på veggen. 1000 brikker. En familie. Puslespillet skulle pusles ferdig, og det helst i går.

Jeg oppdaget at det er godt å ha noe å pusle med, endelig hadde jeg funnet min versjon av et strikketøy. Samtidig gjorde det litt vondt. Ofte måtte jeg på do, men det hadde jeg ikke tid til da jeg måtte finne en brikke som passet først.

Som en sjørøverkaptein ble jeg betatt av mitt skattekart. Ingen fikk komme nærmere enn en meter. Nåde den som skrukket til pusleduken slik at noen brikker falt ut av orden. Det som i utgangspunktet var et familieprosjekt ble raskt mitt prosjekt. Jeg ble en ganske morsk utgave av meg selv, og blind for at barna våre er store nok til å bidra i puslingen. Om de spurte om å få være med å pusle litt sa jeg nei for «akkurat nå er det litt kritisk, du kan få prøve litt senere». Til tross for dette heiet de meg fram. Hvordan går det med puslespillet mamma? Hvor langt har du kommet nå? Jeg innbiller meg at de ble litt fascinert av engasjementet mitt. Barn liker genuint engasjement, men de liker også at det er et oss som er sammen om prosjektet. Det gjelder stort sett oss voksne også.

SAMARBEID: Det er mange muligheter i en gruppe, og oftest mer kompetanse å hente, er Hilde Renate Berglys konklusjon etter at årets første puslespill er lagt. Foto: Jan Erik Hæhre

Hva handlet det om at det ble så viktig for meg at puslespillet ble ferdig? At jeg i løpet av dagene hadde små våkne mareritt om at en av kattene skulle gå oppå brikkene og rote det til? Hva hadde skjedd om det skjedde? Jeg blir litt uvel av å leke med tanken.

For meg handlet det om ganske mye. Frykt for å ikke bli ferdig. Frykt for å måtte starte helt på nytt. Frykt for å ikke ha tid. Det handlet garantert om at det hadde blitt ett nytt år, og behovet for å gjennomføre en plan er forstørret. Å fullføre puslespillet ble også synonymt med andre kreative ønsker og mål som har bodd lenge i meg. Det handlet også om å få et magisk bilde opp på veggen, innkjøp av puslespillene ble gjort sommeren 2021. Også handlet det nok om at vi blir foreldre for tredje gang nå til sommeren. Når blir man egentlig ferdig og klar?

Et stykke himmel sto igjen før verket var ferdigstilt. Bestemt på å pusle ferdig når jeg kom hjem gikk jeg meg en etterlengtet tur. Vel hjemme den kvelden sa yngste datter Henny: «Her på stua har det ikke skjedd noe, bare gå ut å stell kaninene du». På stuen var puslespillet ferdig puslet. Syvåringen og mannen min hadde etterlatt den siste brikken til meg. Ved siden av brikken lå det en post-it lapp hvor det sto «bare hyggelig». «Du forresten, Henny er skikkelig god til å pusle» sa mannen min diskre til meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Deltageren jeg resolutt hadde eliminert fra å delta grunnet ung alder viste seg å være den beste pusleren. Det var mye ressurs jeg gikk glipp av ved å pusle alene, samt at prosessen delvis ble borte i lys av målet.

Det er mange muligheter i en gruppe, og oftest mer kompetanse å hente. Styrken i å være flere er blant annet at det er flere øyne til å se saker og ting fra nye synsvinkler. Gruppedynamikk kan gi følelsen av fellesskap i krevende situasjoner. Vi mennesker er avhengig av hverandre og fellesskapet, kanskje særlig når det stormer i livet. På tirsdag til uken åpner vi opp for nye deltagere til sorggruppen som møtes på Årnes gamleskole. Gruppen ledes av min prestekollega som har mye erfaring med sorgarbeid, og meg selv. Vi vil hverandre vel i sorggruppa, uansett hva resten av historien er.

Neste puslespill ble med 500 brikker, en hel familie involvert i prosessen og syv åringen som ledende pusler.

Hilde Renate Bergly