KOMMET FOR Å BLI: Vannscootere ser ut til å være kommet for å bli, skriver Håkon Rønnevig i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Scan-Foto/John Stenersen Foto: Andre

Vannscootere

Vannscootere ser ut til å være kommet for å bli - nemlig et sakspunkt i kommune-styret. Det er egentlig en fillesak sett i relasjon til planene om E16. Tar vi de to-tre vannscooterne mellom Svanfoss, Funnefoss og Rånåsfoss som har fått oppmerksomheten rettet mot seg, så er det småtteri i forhold til f.eks. biltrafikken i samme området.

Vannscooter er og blir et leketøy i et element som burde vært underlagt regulering for større hastigheter. Det er vanskelig å opprette fartkontroller lik på vegnettet. Vi vet at langs kysten og på de større innlandssjøene vil hastigheter med vannscootere overgå de fleste andre hurtiggående fartøyer, enten de utgjør politiets båter eller redningsselskapenes.

Utfordringene med vannscootere er noe politikere må se konsekvensene av på tvers av populistiske velgeravgjørelser.

En ting er risikoen for ulykke som andre båtfarere utsettes for. Det samme gjelder et omfattende fugleliv i samme området. En annen ting er støyen som faktisk påvirker vår egen helse. Som kjent finnes uklare regler i Norge som begrenser antall decibler fra motordur folk utsettes for til daglig. Det gjelder ikke bare støy fra vannscootere, men også fra bil-, jernbane- og flytrafikk. Og russebusser.

Støyen fra russen og deres ambulerende russebusser nå langt inn i juni er blitt gjort til et samfunnsproblem. Stadig flere steder er bussene nektet opphold som følge av bråk. At noen synes det er beklagelig at ungdom som har slitt skolebenken i så mange år skal fratas muligheten til å feire med russerulling nå i juni er mindre oppsiktsvekkende. Sett på bakgrunn hva russen har lagt ned av verdier i denne skole-avsluttende tiden er det fryktelig urettferdig at de ikke får klatre på tak eller spille dunkende musikk nattetider uten at noen ringer politi eller lager innslag i lokalavis. Russetida er en lenge etablert måte å avslutte skolegang på og den varer i måneder nå i coronatider. Slik sett burde den vært gjort til et treårig fag på et ellers kjedelig skoleløp for videregående ungdom.

Da får det heller være at folk rundt har vært isolerte i snart ett og et halvt år og måttet tåle stillheten og freden når russen ønsker å møte våren med lyd og fest.

Det er bemerkelsesverdig at vår ungdom ikke blir unnet mer. Vi må klare noen søvnløse netter tross alt, selv om ringeklokka varsler jobb neste morgen. Arbeid er tross alt ikke det viktigste i oljelandet Norge til en hver tid.

Når russefeiring møter motbør i samfunnet er det på tide å stille spørsmål om folk rundt har samme begeistring og glede av fulle ungdommer, busser med lydanlegg, bråk på parkeringsplasser og festing ukevis - alt det vi ser og hører når de feirer.

For russen - ja det er de rød-, blå- og svartkledde, med rekordmange knuter, som forlater 13 års obligatorisk skolegang, og prøver å møte den ukjente fremtiden med slitsomme smil, alkoholtrette hjerner, døve ører og energifattig giv - med mindre russetid går over.

Håkon Rønnevig