«I en tidslinje fremover vil jeg tro at det for mange ikke er plass til nye aktiviteter», skriver Håkon Rønnevig i denne kronikken. Foto: NTB

Tidene forandrer seg – gjør vi?

«I en tidslinje fremover vil jeg tro at det for mange ikke er plass til nye aktiviteter», skriver Håkon Rønnevig i denne kronikken.

Hvis jeg tenker å skrive hjem om noe, må det være om tiden vi lever i. Jeg tviler på om noen der hjemme leser det. Det høres kanskje rart ut, men emnet vekker trolig liten interesse, mest på grunn av - nettopp tidene.

Vi hører ofte om vår egen tid. Den bærer i seg mye av oppfatningen om hva vi ser eller tror er vår tid. Da tenker jeg ikke bare på tidløse verdier som går igjen fra generasjon til generasjon, men verdier som knytter seg til den materielle hverdagen. Innenfor verdibegrepet kommer selvsagt forholdet mellom mennesker, måten vi kommuniserer eller møter hverandre på. Tiden vi lever i – vår egen tid - den er her og nå. Den forteller oss om våre valg og livsadferd.

Noen normer er i ferd med å gå i oppløsning og nye normer tar plass. Tidligere opparbeidede verdier brytes ned som tidens tann. Vi har uttrykket «om hundre år er allting glemt». Personer og verdigrunnlag i fortiden forsvinner fra hukommelsen og mister almen interesse. Det har ingen effekt å repetere. En ubønnhørlig forandring vil bare kunne registreres i fremtiden hvis den ikke blir borte for alltid.

Når vi snakker om tidligere tider tenker jeg på begrepet «tidslinje». Det gir en måte å systematisere historiske begivenheter til ulike tidspunkter på. En tidslinje kan også benyttes som planleggingsverktøy for fremtidens travle mennesker, som skal rekke alt innenfor og utenfor en stadig større fritid. Vi «booker» inn aktiviteter, og når tiden ikke lenger tillater flere, er vi fullbooket.

I en tidslinje fremover vil jeg tro at det for mange ikke er plass til nye aktiviteter. I vår egen hverdag plukker vi ned den ene opplevelsen etter den andre. Tenk bare på stunden da yngste barn tok de første skrittene over golvet. Slike stunder visker ut tidsbegrepet.

Likevel - hva er tid? Det er vanskelig å måle uten ved hjelp av et tidsur, ved hjelp av solens gang eller ved hjelp av en kalender. I øyeblikkets sekund når et tidspunkt er kommet, så er tiden gått over i historien. Kanskje lever vi i et kontinuerlig historisk perspektiv ved at vi stadig er en del av historien.

I noen sammenhenger sier vi at vi ikke har tid. Selvsagt har vi tid siden vi er midt oppe i den. Vi rekker ikke bestandig å gjøre det tiden tillater. Kanskje fyller vi tidslinjen i etterkant og finner at historien burde vært fylt med et annet innhold. Tiden - den utgjør ingen fysisk substans. Hva med det abstrakte? Vi kan verken løpe etter tiden og nå den igjen. Nye verdensrekorder blir satt fra tid til annen. De lar seg neppe reversere, bare å bli slått. Et ofte benyttet fysisk metafor for å gi et bilde av tiden og livet vi lever er en stri elv. Å stoppe et elveleie ved hjelp av en demning lar seg aldri gjøre. Det samme kan vi si om å stanse tiden. Det er en jo en metafor at tiden står stille.

Tiden vi lever i kan vi omtale som et århundre, et tiår, dette året eller dagen i dag. Hva bringer vår tid med seg av materialisme, fritid, velferd og velstand? Hvordan forholder vi mennesker oss til nyere teknologi, endret økonomi, språkbarrierer eller nye landsmenn ? Går det an å sammenlikne med tidligere tider? Vi lever i 2021 og min bestefar som jeg husker i dag, var født i 1875. Bare 60 år før det fikk Norge sin egen grunnlov – i 1814. Landet var underlagt den danske kongen i flere århundre og etter hvert den svenske helt fram til 1905. Det er faktisk ikke så lenge siden skattefuten dukket opp på gardsplassen her hjemme i dansk språkdrakt. Likevel er våre forfedres fortid noe som ligger fjernt unna mobilens, el-bilens, datanettets og flyverdens nåtid. Vi samler rett og slett gårsdagenes begivenheter i begrepet «tidligere tider» hvis vi da ikke blir tatt for å være historieløse. Kanskje er det bare Norges nye konge-rekke som bærer vår egen tids historie videre.

Når alt det barn foretar seg er fantastisk fordi det er nytt for dem og positivt for deres utvikling, og de voksne i grove trekk innretter seg etter barnas behov, kan det være et poeng at vi knytter dette opp til tiden vi lever i. Min bestefar fortalte en gang at barn i hans tid måtte stå når de voksne satt ved spisebordet. Mitt inntrykk er at barn ikke bestandig ble hørt og de var heller ikke direkte midtpunktet i de voksnes hverdag. I barneflokkene hos familiene kunne ikke alle gå på skolen hver dag fordi det var ikke sko til alle. De gikk på omgang. Det hørte med til tiden. Alle menneskelige konvensjoner og adferds trekk har endret seg inn i vår egen tid på mange andre områder. De gir tilskudd til oppfatninger om hva som er godt og bringer mennesket fremover teknologisk, økonomisk og på tvers av kjønn. Svaret på dette ligger i samfunnsutviklingen og fremtidige historiebøker.

I dag er mange sentrale offentlige stillinger besatt av kvinner. Vi har kvinnelig statsminister, stortingspresident og høyesterettsjustitiarius, kvinnelige ordførere i mange kommuner og en del i toppstillinger i næringslivet. Alt dette er bl.a. resultatet av påvirkning rundt likestillingsprosesser og bevisstgjøring av kravene til yrkeslivet og etterspørsel etter kompetansens kvaliteter. Et eksempel er at tittelen «sysselmann» på Svalbard ikke lenger eksisterer. Tidligere var de fleste regjeringsmedlemmer menn med hatt og grå frakk. I skoleverket var rektorer menn, politiet besto av mannlige arbeidstakere på alle nivåer. Vi husker gammeldoktoren, han som kom på hjemmebesøk for å måle tempen og gi medisin. De fleste som studerer for å bli lege i dag er kvinner. I skoleverket og innenfor offentlige etater er det langt flere kvinner enn tidligere. Kvinner befinner seg under hjelm i anleggs- og byggebransjen. Kan vi si at dette har med vår tid å gjøre? Med nye kunnskaper, flere mulige utdanningsveier og ikke minst studieordninger har holdningsendringer fosset fram hos nye generasjoner som tar over etter tidligere generasjoner. Noen vil kalle det frigjøring. Det er deres privilegium, menn eller kvinner, å forme den tiden de selv lever i. De vil etter hvert utfylle tilgjengelige styrerom, besette offentlige nøkkelstillinger eller ta politisk styring i samfunnet. Det er vår nye generasjons utfordring å finne løsninger med å håndtere en annen tid enn gårsdagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Arkitekturen er heller ikke upåvirket av andre tider. Før skulle boliger vise hvem som bodde der, enten det var hovedinngang prydet med balkong over, eller høyt under tak i alle rom. Hovedhus på gardene skulle bestå av 3-4 stuer og ha egen kjøkkeninngang. De små loslitte husmannsstuene så ut til å mangle både arkitektur og farge der de ga tak over store barnefamilier.

En del av vår tid viser at oppussing av hus, innredning og restaurering, matlaging og meningsløse konkurranser for voksne er blitt en vesentlig del av vår underholdningshverdag i TV. Sosiale media og nettet opptar stor tidsmessig plass. De har skapt nye kommunikasjonsformer og arbeidsplasser med hjemmekontor. Mobilens display er blitt en ny verden for mange. Om vi liker det eller ei er de fysiske møteplassene i ferd med å forsvinne, og vi ser nye måter å ha samkvem med andre på.

Vi har hørt uttrykket : «tidene forandrer seg». Vi må også ta med uttrykket: «skomaker, bli ved din lest». Spørsmålet er ikke hva vi foretrekker, men hva vi til syvende og sist må innrette oss etter. Mennesker som er kommet opp i årene synes mye av utvikling bærer galt av sted. Hver ny generasjon må lære av sin egen tid, gjøre sine egne feil og oppnå sine egne fremskritt selv om det representerer tilbakegang for noen. Det ser vi mest når gamlebonden blander seg inn i odelsguttens disposisjoner. Den dagen gamlebonden faller ut av tiden sitter mange overførte kunnskaper igjen. Problemet er at en del kunnskaper er ubrukelige og må erstattes av nye.

Hvordan ellers skal mennesker overleve?