«Sykepleierne som gjør hverdagen til våre eldre og syke mye bedre, fortjener en takk, selv om alt ikke er perfekt», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne utgaven av «Frie Tøyler»Foto: Tore Meek / NTB Foto: Tore Meek

Takknemlighetens kraft

«Den ektefølte takken kan ikke erstattes med penger», skriver redaktør Fred C. Gjestad i Frie Tøyler.

Det er vel knapt noe ord i det norske vokabularet som har større positiv gjennomslagskraft enn ordet «takk». Når vi gjør noe for andre, betyr det å få takknemlighet utrolig mye for oss.

Les også
Linda takker etter møtet med legevakta: – Jeg var veldig lettet da vi dro hjem

Koster så lite

I dagens avis skriver vi om Linda Andersson Branderud som tok med tre år gamle Wirene Maria til legevakta. Hun hadde en veldig positiv opplevelse med hvordan hun ble tatt imot, og har valgt å dele den gleden med våre lesere.

Vi er nok veldig mange andre som har gode opplevelser, uten at vi husker å takke skikkelig. Men det koster så lite og betyr så mye.

Vi husker best alle som er misfornøyde med en tjeneste: Drosja som kommer for sent, mor som blir feilbehandlet på sykehuset, hjemmetjenesten som ikke gjør god nok jobb, fotballtreneren som ikke er god nok eller læreren som burde gjort noe annerledes. Å sette ord på det når vi er misfornøyd er vi veldig flinke til.

Gammelt problem

Men bare tenk på det: Hvor mange tusen blir ikke behandlet i helsevesenet hver dag. De aller fleste er fornøyd med tilbudet de får. Men ikke så mange tar til orde for å uttrykke det. For en tid tilbake var det FUVO-general Tom Hagen og kona Anita som fortalte hvor takknemlige de var for helsevesenet etter at Tom fikk hjerteproblemer. Vi husker godt de som faktisk takker, for det er ikke så mange av dem.

At det er langt mellom de som faktisk tar seg tid til å takke, er langt fra noe nytt fenomen. Allerede i Bibelen leser vi en historie om at Jesus helbredet ti spedalske, men bare én kom tilbake og takket. Så selv om vi er blitt påmint takknemlighetens kraft i 2000 år, så er det likevel så vanskelig å ta det ordet i vår munn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Janteloven

Spørsmålet er hvor setter vi grensen for når det er på sin plass med en takk? Skal vi takke noen som bare gjør jobben de er betalt for å gjøre? Er det smisking om vi takker for mye? Risikerer vi at mottakeren av takken blir hovmodig? Ved å vise takknemlighet, går vi da god for alt den personen gjør? Kan vi takke for innsatsen, selv om resultatet ble dårlig? De fleste av oss har en lang rekke kriterier som må oppfylles før vi lar dette ordet forlate leppene våre.

Den såkalte janteloven i Norge har nok i tillegg gjort at det sitter litt langt inne å vise takknemlighet. Vi vil jo ikke indikere at noen er bedre enn noen andre.

Perfekt

Jeg er av natur ikke en veldig lettrørt person. Men de gangene jeg får en ekstra takk, så berører det meg. Når noen kommer bort og er takknemlig for noe jeg har sagt eller gjort, så varmer det langt inn i hjerterota. Den ektefølte takken kan ikke erstattes med penger.

Hva om vi alle kan bli litt flinkere til å vise takknemlighet? Fotballtreneren, som selvsagt burde har gjort noe annerledes, fortjener en takk for å stille opp i all slags vær for å trene våre barn. Sykepleierne som gjør hverdagen til våre eldre og syke mye bedre, fortjener en takk, selv om alt ikke er perfekt. Læreren som ser mitt barn litt ekstra fortjener anerkjennelse. Det trenger ikke være perfekt for at en takk er på sin plass.

Inspirert

Ektefølt takknemlighet har en enorm sprengkraft til å bryte ned barrierer og åpne stengsler mellom oss mennesker. En takk kan være det som skiller krig og fred.

Linda har gjennom sin takknemlighet denne uka inspirert meg til å bruke det ordet litt mer, både i de nære relasjoner og i de mer tilfeldige møtene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så hvorfor ikke starte med en gang: Takk til deg som leser at du har lest hele denne teksten ferdig. Det betyr mye for meg.