Skolemiljø er skolens ansvar

«At elevene har et trygt og godt skolemiljø er skolen og kommunens ansvar. Det bør det ikke være tvil om», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kommentaren.

Raumnes fortalte i går historien til «Kim» som opplevde mobbing på Neskollen skole, og som endte med å bytte skole. Det er en viktig, og ikke minst trist, historie.

Å fortelle en historie anonymt har en høy terskel i norsk presse, inkludert Raumnes. Noen ganger gjør vi det likevel, slik som i denne saken. Når vi velger det, så er det fordi det er historier av stor samfunnsmessig betydning. Ikke minst må det være slik at historien ikke kan fortelles med åpne kilder. Så lukkede kilder er alltid siste utvei.

Toppen av isfjellet?

Når vi velger å fortelle historien til Kim, så er det fordi Raumnes over tid har fått en rekke tips om at det er problemer med skolemiljøet på mellomtrinnet ved Neskollen skole. Vi har fått flere signaler fra denne skolen enn fra andre skoler i Nes. At det for ett år siden ble et brått rektorskifte på skolen, kan også tolkes som et tegn på at det er verre ved kommunens største skole enn på andre skoler. De fleste lærere og rektorer bytter nemlig jobb i løpet av sommeren, og ikke midt i et skoleår. Det er et enda sterkere signal når kommunen setter inn en erfaren ungdomsskolerektor i en barneskole.

Vi velger i vår reportasje å fortelle at «Kim» var elev på Neskollen skole. Det er ikke for å henge ut skolen, men fordi Statsforvalteren er veldig eksplisitt når de sier at skolen ikke har gjort nok for skolemiljøet til «Kim». Det store spørsmålet er om dette gjelder flere elever ved Neskollen skole, eventuelt hele klassemiljøer. Er de to elevene vi snakker om bare toppen av isfjellet? Gjør skolen nok for å sikre at elevene har et godt miljø som gjør at de lærer det de skal lære?

Statsforvalteren

Når ikke skoleledelsen vil kommentere saken utover i generelle vendinger, så gir det rom for spekulasjoner. Til tross for at foreldrene til de to elevene hadde fritatt skolen fra taushetsplikten, og skoleledelsen kjente til barnas identitet, velger de å ikke komme med annet enn generelle kommentarer. Vanligvis er dette maktgrep som gjøres for å beskytte seg selv eller sin organisasjon, og for å slippe å svare på ubehagelige spørsmål. Samtidig kan problemet ha røtter så langt tilbake i tid, at det er vanskelig for dagens ledelse å svare konkret uten at de legger skylden på personer som ikke lenger er ansatt i skolen.

At elevene har et trygt og godt skolemiljø er skolen og kommunens ansvar. Det bør det ikke være tvil om. Statsforvalteren er tydelig på at skolen ikke har gjort det de skulle for å ta vare på elevene. Det er ingen grunn til å betvile at det er gjort mange forsøk på å skape et bedre klassemiljø. Det er imidlertid et strukturelt problem at tiltakene ikke skaper mer effekt enn at elever ikke ser annen utveg enn å bytte skole.

Forventninger

Vi har all grunn til å ha høye forventninger til skolen. Det er nemlig våre barns utdanning det er snakk om, og skolen er en av kommunens største utgiftsposter. God utdanning gir positive ringvirkninger resten av livet, mens en skjev start kan følge en person resten av livet. Vi må ta på alvor når det er problemer, og det må rettes opp. Rett og slett fordi at vår framtid avhenger av det.

Når vi hører historien til «Kim» er det først og fremst med tristhet. Tristhet over at den kommunale skolen ikke klarer å ta vare på enkeltelever, og at de «tvinges» over til private skoler.