Ta kontakt: Noe av det som nå kreves er at vi ringer en venn. At vi bruker Facebook og sosiale medier til å snakke med hverandre. At vi ikke lar ensomhet nå bli et større folkehelseproblem enn det allerede er. Illustrasjonsfoto: Colourbox Foto: lev dolgachov

Ring en venn, nå!

«Vi må finne andre måter å snakke sammen på, holde kontakt på, holde liv i humøret og skape samhold på», skriver stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen i denne lørdagskronikken.

Det er to måneder siden det kinesiske smitteverninstituttet meldte om et nytt virus som forårsaket alvorlig lungebetennelse. Onsdag denne uken hadde viruset spredd seg så omfattende globalt at Verdens Helseorganisasjon erklærte at dette er en pandemi. Torsdag kom den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. For første gang i historien har Stortinget, i fredstid, besluttet at vi kun skal være det helt nødvendige, grunnlovsfestede antall stortingsrepresentanter til stede for å kunne fatte vedtak i stortingssalen. Og vi skal i tiden fremover kun behandle de saker i Stortinget som er nødvendige i den situasjonen Norge er i. Det betyr færre møter og en helt ekstraordinær situasjon i landets nasjonalforsamling.

Vi har alle blitt innkalt til den kanskje viktigste dugnaden vi skal delta i. Dugnaden skal begrense smitte som er ufarlig for veldig mange, men som kan være veldig farlig for noen. Dugnaden skal beskytte de aller mest sårbare i våre familier og våre nabolag – landet over.

Tiltakene vil ha stor innvirkning på vår personlige frihet. De vil gripe direkte inn i våre hverdagsliv og hvordan lokalsamfunnet og Norge som helhet fungerer. Vi kommer hele tiden til å bli minnet på at vi ikke kan gjøre ting som helt fram til torsdag kveld, var er en helt naturlig del av hverdagen vår. Men dette skal vi klare! Vi nordmenn er kanskje ikke verdensmestere på å håndhilse på hverandre eller klemme hverandre, men vi er 100% verdensmestere på dugnad. Denne dugnaden skal vi klare! Vi skal sammen gjøre den innsatsen som kreves.

Noe av det som nå kreves er at vi ringer en venn. At vi bruker Facebook og sosiale medier til å snakke med hverandre. At vi ikke lar ensomhet nå bli et større folkehelseproblem enn det allerede er. Lenge før korona-viruset satte oss delvis ut av spill visste vi at en av ti ungdommer sier at de mangler fortrolige venner. Vi visste at blant de over 80 år, oppgir omtrent tre av ti at de er ensomme. Følelsen av ensomhet kan forsterkes nå, når du ikke lenger kan delta på seniortrimmen, sitte ned på kafeen på BB-senteret for en god kaffeprat, ikke kan gå på biblioteket og når skoler er stengt. Da må vi finne andre måter å snakke sammen på, holde kontakt på, holde liv i humøret og skape samhold på.

Det er også en del av dugnaden, mener jeg. Vi vet at ensomhet er en trussel for helsa i like stor grad som fysiske sykdommer kan være. Vanligvis sier jeg at det er et politisk ansvar å forebygge ensomhet. Akkurat nå er det ansvaret overlatt mer til oss. Det skal vi ta, dere. Vi skal ringe en venn, en gammel tante og en nabo som er mye alene. Vi skal holde kontakten med pasienter på sykehjem og sykehus som nå ikke kan få besøk. Vi skal bruke de sosiale mediene på en positiv måte til å være i kontakt med hverandre. Diskutere saker, dele erfaringer og bidra positivt til at nabopraten foregår, bare i litt andre former akkurat nå. Håpet er at kommentarfeltene nå preges mer av hjerter og likes og hyggelige små kommentarer til hverandre.

En ting er helt sikkert, en god telefonsamtale, trivelig chatting på Snapchat og en oppmuntrende messengermelding – det smitter bare på humøret!