Gressklipperen «Bob» har sluttet å gå, så da må jeg ut på egenhånd. Bildet er tatt i forbindelse med 17-maifeiring mens han fortsatt klippet gladelig. Foto: Fred C. Gjestad

Refleksjoner bak gressklipperen

«Gressplenen ligner kanskje mer på kuleløypa i Hafjell enn en golfbane», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne versjonen av «Frie Tøyler».

«Bob» har tatt kvelden.

Det er det vi kaller den selvgående Husquarnaen som vanligvis klipper gresset vårt. Trolig har vi klart å ødelegge en ledning med kantklipperen, men vi har ikke klart å finne feilen. Så da er det bare å fyre opp den gamle bensinslukende gressklipperen, også den av merket Husquarna.

Når man går bak denne bråkete maskinen, fram og tilbake over gressplenen, går det noen tanker gjennom hodet. Ja, for selve gressklippingen er jo ikke akkurat noen stor intellektuell øvelse.

Først og fremst er det egentlig en merkelig trend at eiendommen skal være belagt med kort gress. Min plen er ikke noen mønsterplen. Den ligner kanskje mer på kuleløypa i Hafjell enn en golfbane. Likevel er det liksom en «sannhet» at alle skal ha en grønn og nyklipt gressplen. Fra gammelt av var det et statussymbol, for plenen har kun nytte til rekreasjon. Ikke nyttiggjør insekter seg av nektar fra blomster og ikke blir det mat ut av jorda. Vi skal ikke langt tilbake før det ville vært selvfølgelig å dyrke poteter og andre grønnsaker på den minste hageflekk. Når jeg kan kjøpe poteter til syv kroner kiloen, så er det ikke verdt bryet med å dyrke det selv.

Men, som alle andre, bekjenner jeg meg til «burdismen». Det er så mye jeg ser at jeg «burde» har gjort. Jeg burde hørt på myndighetene og hatt et beredskapslager, jeg burde dyrket egen mat, jeg burde vært forberedt på dårlige tider. Ikke minst burde hele hagen vært gjort om til en nyttehage, slik min tante har gjort, som lever nesten utelukkende av egenprodusert mat.

Men det er så mye lettere å bare stikke innom Jan Tore på Rema 1000 for å handle. Ofte hver dag. Og alltid med kort, aldri med kontanter. Man er jo ikke en dommedagsprofet heller.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som en god «burdist», følger jeg imidlertid med på alt jeg burde gjøre.

Blant annet er jeg med på noen sider på facebook for såkalte «doomsday preppers». Den mest ekstreme varianten av disse, er de som bygger egen bunkers og har lagret mat og drikke for fem år. Jeg er av natur nysgjerrig og synes det er interessant hva som rører seg i dette miljøet. Noen vil kalle de for dommedagsprofeter, andre vil si dette er folk som er forberedt på krise. Selv om jeg absolutt ikke sluker alt rått, så er det uansett nyttig å hente inspirasjon fra grupper som står et stykke fra meg selv.

Tidligere i sommer var det et innlegg som fikk meg til å tenke litt ekstra. Det var et sitat: «Harde tider skaper sterke menn, sterke menn skaper gode tider, gode tider skaper svake menn, og svake menn skaper vanskelige tider». Det var fulgt opp med en tabell som «beviser» hvordan dette er en syklisk sannhet gjennom historien. Angivelig er vi på slutten av perioden «gode tider skaper svake menn» - neste steg er altså «svake menn skaper vanskelige tider». Sitatet stammer fra en postapokalyptisk roman av G. Michael Hopf, så det er ikke akkurat vitenskap.

Likevel fikk sitatet meg til å tenke. For ved å se ut på verden så er det mange mørke skyer: Krigen i Ukraina, økte renter, Kina som øker verdensherredømme, USAs økonomiske overmakt som svekkes, energikrisen og økte matvarepriser. Vi har hatt en lang periode etter andre verdenskrig med kontinuerlig framgang. Hvordan vil menneskeheten takle en eventuell gjennomgripende og verdensomspennende krise? Er vi der at vi har hatt så gode tider så lenge at vi ikke er i stand til å takle motstand?

Selv om dette er et sitat som dommedagsprofetene trykker til sitt bryst, kan det likevel være noe sannhet i det. Selv i Bibelen finner vi tilsvarende historie: Josef som ble tatt til fange av egypterne og rådga Farao til å lagre korn i de syv gode år slik at de hadde noe å tære på i de syv magre år. Selverkjennelsen om at jeg ikke har fulgt de rådene synker gradvis inn.

Så mens jeg klipte gresset, på min ikke spesielt perfekte gressplen, kom tankene om hva det kunne være mulig å dyrke der. En frukthage på ene siden, og kanskje grønnsaker på den andre siden. Med litt global oppvarming så kanskje noen drueranker også.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kanskje en gang så kan jorda rundt huset gjøre nytte for seg. Enn så lenge får insektene finne andre steder å hente nektar og Jan Tore får fortsatt besøk av meg. For gressplenen skal klippes. Kanskje jeg denne uken også får vekket «Bob» til live.