TENKTE SELV: «Den sterkeste mann og kvinne i verden, det er dem som tør å tenke selv», skriver Trond Rasmussen i denne «Frie Tøyler». Illustrasjonsfoto: Thomas Brun / NTB Foto: Thomas Brun

Rasisme, mobbing og kroppspress

Rasisme, mobbing og kroppspress. Tre vidt forskjellige onder, men hva er løsningen? Trond Rasmussen deler sine tanker i denne utgaven av Frie Tøyler.

I løpet av det siste året har vi i Raumnes flere ganger skrevet om temaer som mobbing, rasisme og kroppspress. Komplekse problemer, som det ikke finnes enkle svar på.

Alle større, negative utviklingstrekk i et samfunn krever at vi nøster trådene tilbake til kildens utspring: Til den eller de faktorene som forklarer hvorfor individene tenker og handler som de gjør.

I Norge (og i Vesten for øvrig) har mange for lengst konkludert med at individualismen er en kandidat til denne rollen som negativ «førstebeveger» - den fundamentale årsaken bak alt som er galt i dagens verden.

Ufortjent dårlig rykte

Samfunnet har blitt alt for individualistisk, hører vi rundt oss fra alle kanter.

Men er det sant?

Ikke hvis vi med individualisme mener selvstendig tenkende individer.

Individualismen har etter mitt syn et ufortjent dårlig rykte. Slik jeg ser det er mer individualisme dypest sett en del av kuren og bolverket mot både rasisme, mobbing og kroppspress.

Rasisme: Rasisme er det motsatte av individualisme. Det er beinhard kollektivisme. Rasisten kategoriserer mennesker utelukkende som medlemmer av grupper.

For en individualist er det utenkelig å forskjellsbehandle eller dømme andre på basis av hudfarge eller etnisk opprinnelse.

Individualisme, mangfold og respekt for minoriteter går hånd i hånd, fordi individualismen ser bort fra ikke-essensielle egenskaper ved mennesker. Den minste minoritet er individet - det enkelte menneske.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kroppspress: «Alle» er tilsynelatende imot kroppspresset. Likevel kveles vi av det. Unge som gamle sliter med å møte forventningene fra omverdenen. Fra alle bauger og kanter blir man målt av andre.

Du skal se sånn ut, ikke sånn. Du skal ha sånne pupper, ikke sånne. Du må ha den midjen, ikke den.

Andres forventninger, andres krav, andres bedømmelse – andres mål, standarder, kommentarer, verdensbilde og dømmende blikk.

Nøkkelordet her er «andres».

Press oppstår når du lar omgivelsenes verdier trumfe dine egne. Ved at aktører utenfor deg selv får sette standarden, aksepterer du stilltiende at det er ditt lodd i livet å leve opp til idealer du selv innerst inne ikke går god for.

Mobbing: Den som mobber andre psykisk og/eller fysisk har som regel et underliggende behov for anerkjennelse. For å «være noe» i andres øyne.

Nok en gang er nøkkelordet «andre».

Individualisten mobber ikke. Å tråkke på andre for å fremheve seg selv er ikke en del av individualistens modus operandi.

Hun funker ikke sånn.

Å bekjempe mobbing handler i stor grad om å skape aksept for annerledeshet. For at noen er sånn, og andre sånn. Lang eller kort, tynn eller fyldig: Det betyr så lite.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Individualismen er en hyllest til enkeltindividet – og derfor også til forskjeller mellom mennesker. For at noen nettopp er sånn, og andre sånn.

Når individualismen er den underliggende filosofiske motor i et samfunn, utvides mulighetsrommet for menneskene som lever i det. Yttergrensene i rommet for hva som oppfattes som «det normale» og derfor «akseptable», utvides.

Det blir mulig å puste - også for dem som er annerledes.

Motsatsen til se og bli sett-filosofien

Individualisme kan være en barriere mot at vi som enkeltmennesker lar gruppen eller kollektivet - noen utenfor oss selv - styre hvordan vi skal se ut, hva vi skal bruke tiden vår på, hva som betyr noe i livet.

Om det er skolekamerater, skjønnhetsindustrien, blader på glanset papir eller reklamehaiene.

Prinsippet er det samme.

Individualismen er motsatsen til se og bli sett-filosofien. Sterkt til stede på sosiale medier, hvis underliggende premiss og førende filosofi synes å være: Jeg er ikke noe før jeg får anerkjennelse fra andre.

Gi meg en «like», for guds skyld.

Forutsetning for fellesskap

Individualismen sier: Se ut på verden. Gjør deg dine egne betraktninger om rett og galt, godt og vondt. Lytt og lær, ta imot råd fra andre. Men tenk selv og tør å stå imot presset fra gruppen.

I en verden der individualismen råder er det ikke så viktig med «prestisje», «status» og «popularitet». Individualisten har ikke et komparativt syn på tilværelsen. Hun måler seg ikke først og fremst mot andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Der noen sier «Jeg vil bli bedre enn deg», sier individualisten «jeg vil bli så god som jeg kan bli».

Det er en misforståelse å tro at individualisten er opptatt av å skille seg ut fra mengden. At hun går i grønne sko for å skille seg ut fra de seks milliarder som går i sorte sko. At hun inntar standpunkter på tvers av flertallet - for å være «original».

Dette er ikke eksempler på individualitet, men på det motsatte.

I den offentlige debatten karikeres gjerne individualisten som asosial og egoistisk.

Som en som bare tenker på seg selv.

Men en individbasert filosofi er fullt ut forenelig med - og til og med en forutsetning for - dannelse av sterke vennskap, familiebånd og andre sosiale fellesskap.

Individualisten har «sosial samvittighet». Hun trår til på dugnad, er snill og grei og oppfører seg ordentlig. Det som gjør henne til en individualist er at hun persiperer verden «ufiltrert».

En slik tilnærming til verden og til livet er befriende.

Lykkeforskningen er nemlig tydelig: Folk som drives og styres av det andre mener man bør og må – av ytre faktorer – har større tilbøyelighet til å ende opp både som utslitte og ulykkelige.

Resepten på lykke er å være tro mot deg selv og egne verdier. Det ruster deg til å stå mot de ytre kravene om perfeksjon.

Ikke et trylleformular

Mer individualisme er ikke en trylleformular eller løsningen på alt. Ethvert menneske må finne den rette balansen mellom avhengighet og selvstendighet.

Men individualismen kan være et forsvarsverk som beskytter unge som gamle mot mobbere og alle som prakker på oss uoppnåelige og uetiske «idealer».

I en tid der konformisme og gruppetenkning har sterke vekstvilkår, er det viktigere enn noen gang å se trærne for bare skog.

Et halvt årtusen etter at individet ble gjenfødt i Europa, bør derfor kunstnere, skribenter og makthavere børste støvet av ånden fra renessansen og opplysningsfilosofien, og spre budskapet om det selvstendig tenkende individet ut i kulturen, til foreldre og skoleverk.

Riktig forstått ligger det mye god livsfilosofi i dr.Stockmanns postulat i Ibsens En folkefiende:

«Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Jeg er fristet til å omskrive til:

Den sterkeste mann og kvinne i verden, det er dem som tør å tenke selv.