Politikk - administrasjon og valgkamp

«Jeg har vært særlig opptatt av at vi skal oppfattes som og reelt være et «byråkrati» som er objektivt og velfungerende i tråd med formannskapsmodellen. At politikerne og innbyggerne har tillit til kommunedirektøren er helt avgjørende,» skriver Jon Sverre Bråthen i dette leserinnlegget.

Da jeg begynte som rådmann i Nes for snart fem år siden ble jeg fortalt påstander om at flere mente det fantes, eller hadde vært, et «administrasjonsparti» i Nes. De mente det var krefter i organisasjonen som til tider tok «omkamp» på politiske beslutninger fattet i kommunestyret.

Tilliten til kommunedirektøren er avgjørende for gode prosesser, beslutninger og gjennomføring. «Kommunedirektøren» er både en person, men også en beskrivelse av hele Nes kommune sin ledelse og organisasjon. Kommunestyret «kjenner» formelt sett bare kommunedirektøren, som er ansvarlig for hele organisasjonen fra renseanlegg og veier til sykehjem og skoler.

Vår politiske styring er basert på den såkalte formannskapsmodellen. Den betinger at kommunedirektøren utreder saker objektivt og gir en innstilling basert på sitt faglige beste skjønn. Det er derfor viktig at alle enkeltpolitikere i både formannskap og kommunestyre har lik informasjon og påvirkningsmulighet om saken mens den utredes og ikke minst når den skal behandles.

Vi har i administrasjonen i Nes de senere årene arbeidet mye med kvalitet og struktur. Jeg har vært særlig opptatt av at vi skal oppfattes som og reelt være et «byråkrati» som er objektivt og velfungerende i tråd med formannskapsmodellen. At politikerne og innbyggerne har tillit til kommunedirektøren er helt avgjørende.

Formannskapsmodellen benyttes av de aller fleste kommunene i Norge. Den innebærer at man ikke nødvendigvis må ha en tydelig «posisjon» og «opposisjon» i kommunestyret. Den muliggjør i stor grad at man kan finne konsensusbaserte løsninger, kompromiss og beslutninger ofte med enstemmighet ved avstemning.

Før sommeren begynte vi å få forespørsler fra ulike politiske partier om deltakelse på ulike politiske arenaer i forbindelse med valgkampen. Eksempler på dette var ett parti som ønsket min deltakelse i en debatt om såkalte seriøsitetsbestemmelser ved anskaffelser. En sak som samtidig ble utredet og fremmet til politisk behandling i kommunestyret nå 5. september. Ett annet eksempel var et parti som ønsket å besøke alle skolene våre, møte ledelsen for å diskutere hva som fungerer bra og hva som kan bli bedre i den enkelte skole.

Jeg valgte på bakgrunn av dette å diskutere vår mulige «rolle» i valgkampen i et av mine ledermøter før sommeren.

Vi ble enige om følgende:

• Skal vi si ja til å delta ved en forespørsel fra ett parti, må vi si ja til å stille opp på alle slike forespørsler. Vi kan ikke si ja til noen og nei til andre. En slik konklusjon pekte klart i retning av at vi ikke ville ha kapasitet til å si ja til de ulike forespørslene.

• En deltakelse fra oss i arrangementer i forbindelse med valgkamp vil kunne være krevende fordi vi fort kan bli tatt til inntekt for å mene noe politisk. Det er det særlig viktig at vi ikke gjør.

Basert på dette besluttet vi at vi skulle takke nei til slik forespørsel.

Så oppstår det ofte dilemmaer ved slike beslutninger. Noe som nå er belyst i Raumnes vedørende besøk av sentrale politikere på skolene. Når er dette en sak som en lærer får til for å opplyse sin klasse? Når er en slik sak en valgkamp der vi kan bli tatt til inntekt for å fremme eller forfordele et politisk part sin politikk eller posisjon?

Jeg står ved min prinsipielle beslutning før sommeren som nevnt over. Jeg ser helt klart at de enkeltsakene som Raumnes har beskrevet kan være gode eksempler på at vi før neste valgkamp med fordel kan diskutere åpent med formannskapet disse prinsippene og dilemmaene for administrasjonen.

Jon Sverre Bråthen

Kommunedirektør