Illustrasjonsbilde Foto: Ørn E. Borgen

Nok er nok

Nå er det nok med å stenge fritidstilbud for både store og små. Om det gjelder tilbud om organisert trening eller uorganisert trening. Det eksisterer intet vitenskapelig grunnlag eller empiriske bevis for at det er økt smitte på hverken treningssentre, svømmehaller eller under fellestreninger for diverse idretter. I kveld, tirsdag 05. januar, besluttet formannskapet å midlertidig stenge treningssentre og bingoer her i kommunen grunnet økt smitte. Når det tas beslutninger over den menige manns hode, så er det også på sin plass å stille kritiske spørsmål om hvorvidt de har dekning for å ta slike avgjørelser.

Les også
OPPDATERTE REGLER: Treninger med nærkontakt tillates ikke

Ære være de som tar på seg det ansvaret som er ved å stille som folkevalgt, dog stiller undertegnede seg undrende til om hvilke kvalifikasjoner de som sitter i kommunestyret har for å ta slike beslutninger? Det er mye mulig de har rapporter å vise til. I såfall, hvor er disse rapportene?

Les også
Ildsjelen Olle røper ønsket for 2021: – Det hadde vært fantastisk å få til

Kanskje har de fått direktiver fra enda høyere hold, men kan de da argumentere for at de eventuelle direktivene er korrekte? Hvor lenge skal befolkningen gå uvitende om de faktiske forhold, når de som sitter med all informasjon selv egentlig ikke vet noe som helst om hva som er riktig eller galt, da denne pandemien er en helt ny trussel i vårt modernistiske, globaliserte og teknokratiske samfunn?

Les også
500 barn og unge i Nes rammes av kommunens vaksinevalg
Les også
Rådmannen svarer på hallkritikken: – Vil se på løsninger

Det er også nok med å misbruke ordet «dugnad", fordi det er ikke lenger en dugnad. Dugnad defineres som frivillig, ubetalt arbeid som blir gjort for et fellesskap eller et enkeltindivid. Selve ordet betyr hjelp eller støtte. Slik omstendighetene er nå, så skaper en faktisk mer harme og skade enn hjelp og støtte for de millioner av mennesker som bor her i landet med så mange restriksjoner og begrensninger.

Det er spesielt tenåringer og unge voksne som er under artilleri, og får mye skyld for økt smitte her i landet, grunnet at de som regel har et større sosialt liv enn vi som begynner å tæres av tidens tann har. Derimot skal de bare ha skryt for å bidratt i så lang tid, og hvem oss har vel ikke vært både ung og dum? Sånn jeg ser det har de fremstått eksemplarisk, men til hvilken pris?

Er det riktig å frata en hel generasjon dets frihet for å skåne de såkalte sårbare her i samfunnet? Sånn sett, er det riktig å frarøve alle menneskers frihet hver eneste gang dette viruset blusser opp? Senere, i retrospekt, vil det garantert komme frem at regjeringens kraftige intervensjon i nordmenns privatliv har, om ikke grunnlovsstridig, vært ulovlig i et humanistisk perspektiv. Hvor lenge skal vi finne oss i dette?

Avslutningsvis er det også nok med hykleri og tvetydige uttalelser! Det har nemlig blitt svært så tydelig gjennom året som nettopp har avsluttet, at alle bestemmelser og føringer om hvorvidt noe skal åpnes eller stenges har vært styrt av hvor majoriteten av pengene ligger. Ta noe så banalt som fotball. Fotballen på nasjonalt og internasjonalt seniornivå fikk starte opp igjen langt tidligere enn andre idretter. Hvorfor? Fordi det er mer penger i det enn andre idretter. Faktisk vil jeg driste meg så langt i å si at «alle» avgjørelser som blir tatt vedrørende åpning/stenging er utelukkende basert på hva som passer styresmaktene økonomisk eller ikke.

Når det egentlig skal være menneskers fysiske og psykiske behov som skal være i høysetet? Hvorfor tar myndighetene og andre grupperinger av personer som kan påvirke resten av oss så lett på dette? Er det viktigere for Bergljot på 96 år å kunne ha oldebarn sittende på fanget eller det å treffe kjente og kjære, enn å seiglivet tviholde på livet et år eller to til mutters alene?

For særdeles mange i samfunnet, så er selvrealisering gjennom trening eller andre former for aktiviteter helt sentralt for å ivareta en god psykisk helse. Det er faktis ett av punktene som inngår i Mazlows behovspyramide, og skal vi da ha noen få som umyndiggjør alle og enhver fra å ha muligheten til å dyrke våre felles og individuelle behov for et godt liv?

Nei, nok er faktisk nok. Det holder, og jeg håper inderlig at flere snart får øynene opp og tør å si mot det som snart er et overgrep mot flere generasjoner som lever og befinner seg i samme tidsalder.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Robin Ivar Nicolaysen, Fjellfoten