En av gledene med gammel bil er vedlikehold. Her har jeg markert steinsprut på bilen, klart for å lakkeres. Ikke perfekt, men nok til at rusta ikke spiser opp bilen. Foto: Fred C. Gjestad

Møkkete under neglene

«Jeg bruker minst tre ganger så lang tid som de som har dette som yrke», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kommentaren om praktisk arbeid.

Kontorjobben i Raumnes er ikke akkurat en jobb som gir meg møkk under neglene. Når jeg fra tid til annen likevel får det, så bærer jeg den møkka med stolthet.

Grove hender og konstant litt skitt på neglebåndene har vært kjennetegnet på en som arbeider med hendene.

Dugnadsånden

Det er først i den siste generasjonen at det er flere som har rene hender, enn de som har møkk under neglene. Mye kan menes om akkurat det, men det viktige spørsmålet er hva vi som samfunn går glipp av.

Etter krigen ble hus satt opp på dugnad. Boligkrisen i Norge gjorde at folk flest hjalp hverandre. I mange borettslag fikk du ikke kjøpe deg inn med mindre du bidro til å bygge.

Det gjorde jo selvsagt at de aller fleste også hadde praktisk kunnskap. Det er lenger og lenger mellom denne nå. Det er jo ikke nødvendig kunnskap lenger. Det er sikrere på alle måter å tilkalle fagfolk.

Men det gjør også at vi mister verdifull kunnskap i samfunnet. Kunnskapen om å reparere istedenfor å kjøpe nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

340 000 kilometer på bilen

De siste årene har jeg tatt et bevisst valg. Jeg velger å ha en eldre bil. En jeg ikke trenger å være superredd for, slik man gjerne er med en splitter ny kjerre. Så nå kjører jeg rundt i en 2005 modell dieselsluker som har rundet 340 000 kilometer. Det er en bil som gir meg glede og som har relativt lave kostnader.

Men det betyr også at den må vedlikeholdes. Noe av det forsøker jeg å gjøre selv. Denne sommeren har jeg skiftet olje. En Biltemabukk til å løfte opp bilen og en oljeplugg som skal skrus ut er alt som skal til. Og selvsagt å fylle på rett olje etterpå. I fjor var det bremser som skulle byttes, viftereima tok kvelden, og et bakhjulslager måtte byttes. Og så måtte jeg få bort litt rust også. Med en eldre bil er det alltid noe å gjøre. Men jeg har bestemt meg for å ta så godt vare på den som mulig. Når forfallet først starter, så går det fort nedover med tilstanden.

Jeg bruker minst tre ganger så lang tid som de som har dette som yrke. I perioder er jeg også stamkunde hos Årnes Bil og Karosseri. For det er mye jeg verken har kunnskap eller tid til å gjøre.

Mangelvare

Vi er faktisk i ferd med å få for få nordmenn som er villige til å jobbe med hendene, eller yrkesfag som det heter på fagspråket. Norge vil mangle 90.000 fagarbeidere innen 2035, ifølge regjeringen.

Det er på tide å få opp statusen på å få møkk på hendene. Vi trenger flere fagarbeidere, samtidig som vi trenger at flere klarer å gjøre enkle reparasjoner på egen hånd.

Mestring

For meg gir det en egen tilfredsstillelse å fikse noe på egen hånd. Når olja er skiftet og oljefilteret er byttet så opplever jeg en mestringsfølelse. Jeg gjør noe jeg vanligvis ikke gjør, og jeg klarte det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det til tross for at det gjør vondt å ligge på grusen og at den halvvarme olja renner nedover hendene istedenfor ned i bøtta.

Det gamle ordtaket sier at «selvgjort er velgjort». Det er ikke alltid sant, for det er ofte det ikke blir perfekt det jeg gjør. Men da har jeg iallfall ikke betalt noen for å gjøre feilen.

«min feil»

Når jeg er på badet hjemme så irriterer jeg meg over en keramikkflis som er limt på litt feil. Men så tenker jeg, jeg har uansett ikke betalt noen for å gjøre denne feilen. Dette er «min» feil. Den flisa er like mye et stolt minne om at jeg klarte å flislegge det badet. Og det til tross for at mine fingre nok gjør seg bedre på et tastatur enn rundt et verktøy.

Så når jeg først har møkk under neglene, så er det med stolthet. Som oftest er det et minne om at jeg også kan gjøre noe med hendene mine.