Skal pengene redde oss ved at vi kjøper maten på verdensmarkedet, ut av munnen og hånda på andre folk, skriver Nes Rødt. Foto: Tommy Simon Norum

Matsikkerhet – et folkekrav

Det er urimelig at en bonde som legger ned stor innsats på gården i arbeidstimer og kapital, må ut på annet arbeid hver dag for å få det til å gå rundt, skriver Anne Gro Aamodt og Idun Eriksen i dette leserinnlegget.

Nes er landets største kornkommune. På hele 87 prosent av jordbruksarealet i kommunen produseres det korn. Rødt mener at vi i økende grad må bli sjølforsynte med korn, og da spesielt matkorn. Det er av vesentlig betydning for de fleste bønder i Nes at landbruksorganisasjonene får gjennomslag for at lønnsomheten i denne produksjonen økes kraftig. I årets forhandlinger er kornproduksjon løftet fram som et satsningsområde i sterkere grad enn ved tidligere forhandlinger. Kostnadene til både maskiner, kapital og øvrige driftsmidler har skutt i været både for korn og andre planteproduksjoner. Rødt støtter denne prioriteringen i landbrukets krav på grunn av at kornproduksjon er en bærebjelke med henhold til matsikkerhet og sjølforsyningsgrad.

Landbrukspolitikken er ikke til for bøndene, men for matsikkerheten til befolkninga. Likevel har bøndene lenge stått ganske aleine om å etterlyse en landbrukspolitikk som virker, som faktisk når sine mål. Det er bøndene og landbruksnæringa som er våre spesialister på matproduksjon, dem vi må lytte til når temaet er trygg mat og nok mat til befolkningen.

Krisepakke for samfunnssikkerhet I Norge har vi Europas laveste sjølforsyningsgrad, godt under 40 prosent, og vi har de siste 20 åra mistet 2 matprodusenter – daglig! Antall jordbruksbedrifter (gårdsbruk) er nesten halvert på 20 år og er redusert fra ca. 100 000 til under 40 000 på 30 år. I flere bygder er det en og to aktive bønder igjen. Hva slags beredskap er dette? Bøndene, de få som er igjen, er slitne, blakke og forbanna etter at landbruket har drevet brannslokking for en hel nasjon gjennom flere generasjoner.

Skal pengene redde oss ved at vi kjøper maten på verdensmarkedet, ut av munnen og hånda på andre folk?

Rødt har i sitt partiprogram at jordvernet må styrkes og vil innføre 0-visjon for nedbygging av matjord. I Nes er det tidvis stort press på nedbygging, særlig ved boligbygging og større veiprosjekt. Rødt i Nes vil fortsette og kjempe i disse sakene, imot nedbygging av dyrka og dyrkbar jord.

Vi bruker en svært liten andel av statsbudsjettet på landbruk og matberedskap, langt mindre nå enn da landet var fattigere på penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nå lever vi i utrygge tider. Verdens matproduksjon er i krise. Landene rundt oss varsler massiv mobilisering for matsikkerhet. Vi har et moralsk ansvar for å maksimere egen produksjon vi også, på linje med alle andre land.

De som i dag er aktive bønder og matprodusenter må skaffes et økonomisk sikkerhetsnett. De enorme kostnadsøkningene på grunnleggende innsatsfaktorer som strøm, gjødsel og drivstoff må dekkes inn. Store investeringsbehov som følge av samfunnets økte krav må finansieres av fellesskapet. Renovering og ombygging av driftsbygninger må skje uten samtidig krav til produksjonsøkning og økt gjeldsbyrde.

Landbrukets forhandlingsutvalg krever i årets oppgjør en vesentlig styrking av økonomien i velferdsordningene for bønder. Mange husdyrbønder jobber nærmest «24/7» på den måten at man har ansvar for levende vesener sin helse og velferd til enhver tid. For Rødt er det viktig at arbeidsvilkårene er rimelige, at man har sosiale rettigheter som tar hensyn til bondefamiliens situasjon. Rekruttering til landbruket er svært viktig for å videreføre kompetanse innen matproduksjon. For å oppnå dette må velferdsordningene sikre at også bønder kan ha ferie og fritid, at man har rettigheter som resten av befolkningen ved sykdom, svangerskap, fødsel, at begge foreldre kan gjennomføre permisjoner mv.

Rødt i Nes støtter landbruksorganisasjonenes krav ved årets forhandlinger. SSB oppgir at bare 12 prosent av bønder i Norge er heltidsbønder. Vi trenger flere bønder, ikke færre. Vi trenger at bonden har mulighet til å ta sine lokale vilkår på alvor, ikke springe fortere for hvert år. Jorda og dyra må stelles med innsikt, landbruk er tilpassing til naturvilkår. Det er urimelig at en bonde som legger ned stor innsats på gården i arbeidstimer og kapital, til og med mange husdyrbønder med stor produksjon, må ut på annet arbeid hver dag for å få det til å gå rundt.

Faglaga i landbruket må ta utestemmen i bruk når de framlegger årets krav. Beredskap er mer enn mat. Mangfold av sysselsatte, lokalkunnskap, faglig kunnskap og all den merverdien som det multifunksjonelle landbruket skaper.

Anne Gro Aamodt og Idun Eriksen, Rødt Nes