Mangen-flokken bidrar med så mangt!

Selvfølgelig skal vi la ulven leve i hele Norge, skriver Hege O’Wiidt, styremedlem i Aktivt Rovdyrvern, i dette leserinnlegget.

Elgjeger fra Årnes, Øistein Buhol, uttaler i et intervju med Raumnes 11. januar at «Skal vi ha ulv så må vi ha det i hele Norge». Buhol mener at ulvesonen aldri skulle vært etablert. Som medlem av foreningen ARV – Aktivt Rovdyrvern, kan jeg ikke få sagt meg mer enig; Selvfølgelig skal vi la ulven leve i hele Norge!

Buhol påpeker videre at dersom den veletablerte, jakthundvennlige ulveflokken i Mangen skulle bli felt, vil reviret raskt fylles av en ny ulvefamilie som kanskje ikke vil være like trygge i møte med jaktbikkjer. Jeg synes Buhol her utviser særdeles god innsikt i et viktig poeng som forskere og vernere har pekt på lenge: Å bevare fastboende ulvefamilier som ikke bryr seg med beitedyr eller hunder, er den beste garantien mot de skadene vi har sett enslige, streifende ulver kan gjøre.

Men Buhol er misfornøyd med elgjaktutbyttet til elglaget han er leder for, og skylder på Mangenulvene. Han hevder at ulvenes jakttrykk er grunnen til at elgkvoten hans er redusert til en femtedel av kvoten på 90-tallet, og her stopper vår enighet!

Jeg vil minne Buhol om at elgbestanden i tidligere Hedmark fylke, og i deler av Viken som grenser til Hedmark, har vært gjenstand for den mest inngående, eksperimentelle, jaktbaserte reguleringen i Norge. Elgstammen – og jaktutbyttet – nådde en villet og formidabel topp i første halvdel av 1990-tallet, men elgens store beiteskader på ungskog og furuskudd ledet til et krav fra skogeierne om en betydelig reduksjon av elgstammen. « … i noen områder har reduksjonen blitt noe større enn planlagt», (SSB, 17. mars 2017). At antall ulv har økt fra omtrent null til flere titalls individer siden 1990, har nok også hatt en påvirkning på elgstammen, men det gjelder i hovedsak for tilveksten av kalver. Det er for øvrig i nordre Viken/Hedmark vi finner den høyeste statistikken i landet for antall trafikkdrept elg. Til tross for alt dette, er det i Innlandet og Viken til sammen det skytes flest elg i Norge under den årlige elgjakta.

Jeg anbefaler Øistein Buhol å lese Høgskolen i Innlandets rapport «Elg i ulverevir: predasjon og elgjakt. Utredning om ulv og elg del 1 og 2», som fastslår at det gjennomsnittlige predasjonstrykket i et ulverevir kun er 7–8 prosent av elgbestanden. Selv om rapporten peker på at «I gjennomsnittet var jakttrykket 24 prosent lavere i områder som ble mye brukt av ulv, sammenliknet med områder der ulvene tilbrakte lite tid», fant forskerne ingen sammenheng mellom sett elg per jegertime og ulveaktivitet.

Buhols jaktlag har kanskje ikke like store kvoter som på 90-tallet, men har etter det jeg kan se mye å takke den bofaste Mangen-flokken for: De holder elgstammen i og rundt reviret stabil på et antall som er akkurat passe for at både ulveflokken og elgstammen har nok mat til å vokse og trives, og stadig velger å bli boende i den delen av skogen. De bidrar til å holde elgens beitetrykk nede, så skogen får vokse seg sunn og mangfoldsrik. De tolererer jakthunder og de hindrer andre ulver i å etablere seg i området.

I stedet for å kaste misunnelige kommentarer ut til alle som ikke er like heldige å ha et velfungerende økosystem i sin midte, burde han og jaktlaget gjøre som ulven og elgen: Høste av naturens overskudd i de periodene det finnes, og for øvrig tilpasse seg i størst mulig grad etter naturens egne svingninger.

Hege O’Wiidt

Styremedlem

Aktivt Rovdyrvern – ARV