«Kan vi fjerne dørene på utenforskapet»?

«Det er ikke som mye som skiller de som havner på skråplanet fra resten», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kommentaren.

Er det ett ord jeg har tenkt mye på i året som er gått, så er det ordet «utenforskap». Det er et litt kryptisk ord, kanskje derfor jeg også har grunnet mye på det. Kort fortalt handler det om å føle seg utenfor, føle at man ikke er en del av en gjeng, et miljø eller et samfunn.

De som har lest mine kommentarer det siste året vil se at inkludering og utenforskap er temaer som går igjen. Nå når vi går en juletid der de aller fleste av oss går i takt, er igjen tiden for å reflektere over dette.

Narkomane og alkoholikere

På den ene siden er det sunt for alle å kjenne på utenforskap fra tid til annen, hvis ikke så utfordrer vi ikke vår egen komfortsone. Problemet oppstår når enkelte opplever utenforskap på de fleste områder i livet, i en så stor grad at de opplever seg som utenfor samfunnet.

Jeg er vokst opp i det som kalles pinsebevegelsen, altså frikirkelige menigheter. Et av satsingsområdene der var å hjelpe alkoholikere og narkomane. Evangeliesenteret, der mange alkoholikere har fått hjelp til å bli tørrlagte, er et av fellestiltakene. Som ungdom var jeg godt kjent med begrep som rehabiliteringssentre og jeg besøkte flere av disse. Spesielt godt husker jeg ett besøk i Danmark, der vi var en håndfull nordmenn som besøkte et rehabiliteringssenter for narkomane. Å høre deres historier fra livet på gata var sterkt. Senere var jeg også en periode redaktør for Maritastiftelsens blad «Maritanytt». Maritastiftelsen startet med at tidligere narkomane reiste rundt på skoler og viste «Maritafilmen» og advarte ungdom mot å starte med narkotika.

Livets skyggeside

For mange av de som hadde havnet på skråplanet var det krevende å «komme ut av skapet», skapet som utenforskapet. Det var lett å «sprekke». Mange av de som hadde blitt satt fri fra narkotikaens lenker, opplevde senere å «havne på kjøret» igjen. En pastor jeg kjente godt til og som var et av min ungdoms store forbilder, døde ett tiår senere av overdose. Opp gjennom årene ble jeg kjent med flere som hadde vært «på kjøret» og som var tilbake der noen år senere.

Det jeg har med meg fra alle disse møtene med mennesker som har opplevd livets skyggeside, er at det er ikke så stor forskjell på oss mennesker. Litt uflaks i livet, så blir bakken du står på litt mer skrå. Et par uheldige valg, så kommer man ut på skråplanet. De fleste av oss kan takke foreldre, venner og andre som sto oss nær i oppveksten for at vi har klart oss relativt bra. Men for noen blir skråplanet så skrått at det ikke lenger er mulig å stå oppreist. Betyr det at man er mindre verdt som menneske? Nei, det gjør jo ikke det.

Flokkdyr

Det sies at vi mennesker er flokkdyr. Vi trives best når vi er sammen med andre som er lik oss selv. En tur opp på ungdomsskolen viser nettopp dette. Ungdommene er samlet i gjenger. Idrettsgjengen, de populære, outsiderne. Ofte er klesstilen veldig lik. Vi har det iboende i oss at vi ikke vil skille oss ut. Er vi selv redd for å skille oss ut, så er det også lett å ikke akseptere de som er annerledes.

Det er gjerne slik rasisme oppstår. Vi møter noen som er annerledes enn oss selv og vår flokk. Det oppleves som en underbevisst trussel mot flokkens enhet, dermed blir det en motstand mot det som er annerledes. Nazismen er kanskje historiens mest grelle eksempel på dette.

Skapet

Når homobevegelsen snakker om å «komme ut av skapet», så er det egentlig en veldig god beskrivelse på det å tørre å vise verden hvem du er. Det handler rett å lett om å ikke akseptere at man er i utenforskapet lenger. Det handler om å si nei til å bli sett på som annerledes, og at man nå vil være en del av samfunnet - akkurat som man er. Kanskje er det flere skap som vi trenger å komme seg ut av, for å ta vår plass i samfunnet.

Før jul fikk jeg spørsmål hjemme om hva jeg ønsker meg til jul, og så kjedelig som jeg er svarte jeg «fred på jord eller blå skjorte». Jeg skjønner at vi her ute på bygda har veldig liten påvirkning på hva Putin foretar seg i Ukraina. Men fred mellom mennesker starter med at vi aksepterer hverandre. Klarer vi å se at ulikheter er en styrke og ikke en trussel, så er vi langt på veg.

Fjern dørene

Vi vet ikke hva våre medmennesker har i bagasjen. Den som tilsynelatende ser supersterk ut, kan være bare et dårlig valg fra å havne på skråplanet. Den som smiler og ler høyt og alltid er festens midtpunkt, kan godt være den som bærer det dypeste mørke når man sitter alene.

Så mitt juleønske om fred i verden er kanskje litt overmodig. Men kanskje kan jeg heller ønske meg at vi blir litt mer inkluderende. Ønske meg at dørene til «utenforskapet» blir fjernet, slik at vi kan tåle hverandre enda bedre.

Tross alt har vi mer til felles enn det som skiller oss.