Jeg, en feminist

«Jeg har to døtre og en sønn. Helt fra de ble født har jeg vært opptatt av at de skal ha muligheter basert på sine evner», skriver Fred C. Gjestad i denne kommentaren.

Å være en feminist er en hedersbetegnelse vi alle bør streve etter å kunne sette på oss selv. Feministkampen har en linje fra Henrik Ibsens karakter Nora i «Et dukkehjem», via brenning av BH-er på 70-tallet og til dagens kamp mot partnervold. Og selvsagt med mange avarter hele vegen. Uten den kampen ville vi ikke hatt det samfunnet vi har i dag.

Jeg har to døtre og en sønn. Helt fra de ble født har jeg vært opptatt av at de skal ha muligheter basert på sine evner. Jeg har vært opptatt av å forskjellsbehandle de. Veldig enkelt fordi de er unike individer med unike egenskaper og muligheter. Deres kjønn er ikke en av faktorene som skal spille inn. At mine døtre skulle ha mindre muligheter i dagens samfunn bare fordi de er jenter er en tanke som i dag er mer basert på galskap enn realitet.

Feminisme har mange ulike framtoninger. Den mest ekstreme varianten, der mannen kun har funksjon i å befrukte kvinnene, er det vel ikke mange som stiller seg bak. Men den versjonen som har fokus på likeverd bør være en selvfølgelighet i dagens samfunn.

At kvinner skulle være mannens eiendom er i dag en historisk og arkaisk tankegang. At kvinner ikke bør være ute i arbeidslivet, men holde seg hjemme på kjøkkenet, er holdninger som ikke hører hjemme noe sted. Den som i dag skulle foreslått at kvinner ikke skal ha stemmerett, bør få sjekket sin mentale tilstand.

Men kampen er ikke ferdig. I ski-VM i helga gikk jentene 3-mil, mens guttene gikk 5-mil. I Holmenkollen til helga, skal de gå samme distanse. Det er et skritt i samme retning. Ja, vi kommer ikke utenom at fysikken til kvinner og menn er ulik, så at det er to ulike klasser er vel fortsatt naturlig. Men den gamle tanken om at kvinnene ikke tåler å gå fem mil på ski, den er vi heldigvis i ferd med å skrote. Eller kampen for at jenter skulle få delta i skiflygning.

Mer alvorlig er det at kvinner fortsatt er overrepresentert blant ofre for vold, og her inkludert voldtekt og seksualisert vold. Eller at det er grupper av menn, som nå mener at likestillingen er gått for langt – fordi det er en del menn som ikke oppleves som attraktive. Menn som såkalt lever i ufrivillig sølibat. Ja, det er en alvorlig problemstilling, men det må ikke få bidra til å stoppe likestillingen.

Dessverre er det mange områder hvor det fortsatt er behov for fokus på likestilling. Mange av disse områdene er langt mindre synlig enn tidligere, derfor blir dagens begrensninger ofte omtalt som et «glasstak». Det er kun synlig for de som stanger i det.

Skal vi bygge et godt samfunn trenger vi hverandre, med alle våre ulike egenskaper. Skal vi bygge et godt samfunn, trenger vi å løfte hverandre opp, ikke trekke hverandre ned. For å bruke tematikken til et kjent forbilde: «Jeg har en drøm, en drøm om at en dag så er det ikke vårt kjønn som bestemmer våre muligheter eller begrensninger».

Så lenge det er krefter som, bevisst eller ubevisst, vil hindre mine døtre i å ha samme muligheter som gutter i tilsvarende situasjon, så vil jeg kjempe feminismens sak.

Jeg er en feminist og vil være det så lenge det ligger et «glasstak» over mine døtre og alle andre jenter og kvinner som vil opp og frem.

Ha en god kvinnedag. Kampen for likeverdet og likestillingen er ikke over. Vi kjemper den sammen – fordi samfunnet vårt fortjener det.