Hvem skal produsere maten vår?

«Det er trist å lese om alle bønder som i dag ikke orker å fortsette som matprodusenter. Bønder som i generasjoner har jobbet hardt for å videreføre familiearven», skriver Anne Kristin Rolstad i dette leserinnlegget.

Verden over skjer det enorme endringer. Jeg observerer det jevnlig på mine jobbreiser rundt i verden. De unge ønsker ikke å være matprodusenter. De har sett hvordan foreldre og besteforelder jobber lange dager med hardt fysisk arbeid uten ferie og lav inntekt.

Situasjonen i Norge er den samme.

Da vi overtok slektsgården i 1992 hadde jeg et stort ønske om å være matprodusent, men gjennom samtaler med andre bønder i Nes, og ikke minst en gjennomgang av økonomiske analyser ble valget tatt. Vi ønsket ikke å være dobbeltarbeidene, og subsidiere drifta med inntekt fra annet arbeid.

Investeringene ved å gå over til husdyrproduksjon var så store at det aldri ble noe alternativ. Da var alternativet med fortsatt kornproduksjon og ta i bruk bygningsmasse til alternativ inntektskilde det som gav muligheten for videre drift. Korn gir også mat, og vi er fremdeles matprodusenter, men økonomien i kornproduksjonen er ikke god nok for investeringer til nye driftsmidler. Vi har en skurtresker fra 70-tallet, to traktorer, en fra 90-tallet og en fra 2007. De fleste andre driftsmidler er fra 80-tallet, bortsett fra såmaskin og sprøyte.

Mange bønder har en gedigen bygningsmasse som krever store kostnader til vedlikehold. For å holde en kulturarv bestående, må bygningene enten gi inntekt, eller krever inntekt utenfra.

Det er trist å lese om alle bønder som i dag ikke orker å fortsette som matprodusenter. Bønder som i generasjoner har jobbet hardt for å videreføre familiearven.

Særlig storfe sendes til slakteri. Men bønder er attraktive på arbeidsmarkedet. De kan mye og er vant til å jobbe hardt, så nytt arbeid får de fleste, hvis de da ikke havner i depresjon og en dyretragedie.

Vi har gjennom hele 2022 hatt et bondeopprør. Dette er helt på sin plass. Vi må ha riktige tall på bordet for å vite hva bønder har av inntekt for den jobben de gjør for å produsere mat.

Når en leser hva folk skriver på sosiale medier, så tyder det på et solid misforhold mellom innsikt og realitet. Mange bønder bor på store gårder, som oss, men inntektene fra maten som produseres på disse store gårdene samsvarer ikke med utgiftene.

Min far hadde fire kroner kiloen for å produsere hvete på 70-tallet. Det har vi dag også, mens alt annet av innsatsmidler har økt i pris, og alle andre har hatt en formidabel lønnsøkning.

Norge og verden for øvrig har en framtidsutfordring i forhold til matberedskap. Hvem skal produsere maten vår?

Anne Kristin Rolstad