Julekronikk: Hvem har kjøkkenskuffen full av pakkedisk-sakser?

I denne juleutgaven av Frie Tøyler har Raumnes-journalist Tommy S. Norum skrevet om det han mener er menneskehetens største prøvelse, nemlig innpakningen av julegaver.

Endelig står jula for døra igjen og det er elleve måneder siden sist. Kanskje er det bra at det er jul bare en gang i året, for stresset med julegaver, julekort og julemat ser ut til å ta nye høyder hvert år. Forstå det den som vil, men i den første jula med herjende koronavirus og delvis lockdown, satte vi nordmenn ny norsk rekord for julehandel. I 2020 handlet vi 5,4 millioner nordmenn her oppe i det kalde isøde julegaver for intet mindre enn 124 milliarder kroner.

Det er så mye penger at den gamle Canon Palmtronic-kalkulatoren min fra 1985 ikke har tall nok i det digitale displayet til å regne ut hvor mye det utgjør i kroner og øre per nordmann.

Til tross for pandemi, avstand og munnbind, opplevde de fysiske butikkene en vekst på 11 prosent, mens netthandelen vokste med 55 prosent, forståelig nok.

Bare for å gjøre det klart liker jeg julegaver, og egentlig alle slags andre gaver også. Det er like fint å gi som å få, og ekstra koselig er det å gi noe fint til den man er glad i. Jeg er klar over at julehøytiden ikke skal overskygges av dyre gaver og kjøpepress, men julegaver er uansett en fin tradisjon.

Jeg tar derfor hvert år motet til meg, stålsetter meg, ofrer bildørene, og inntar kjøpesentrene og butikkene i desember med storm. Jeg kommer aldri til å bli en av dem som har alle gavene og julekortene klare til rett etter sommerferien, og jeg var heller aldri en av dem som begynte på leksene og innleveringene på skolen før jeg virkelig måtte og satt med kniven på strupen.

Skippertaksjobbing har fått et ufortjent dårlig rykte. Man tvinges til å være effektiv, og kreativiteten tvinges på topp med Red Bull, kaffe og Kvikklunsj.

Men det er først da alle pakkene er kjøpt inn at det vanskelige virkelig begynner. Når man har vært i den fjerde butikken for å få tak i det den første ikke hadde. Når du har blandet sammen alle Klikk-og-Hent-meldingene på SMS med e-poster, strømregninger og Digipost, og sjåførdøra har fått tre nye bulker. Da er det ingen veg tilbake. Menneskehetens største prøvelse står for døra, nemlig innpakningen av julegaver.

Betjente pakkedisker er det første man kan glemme. For det første er køen lengre enn polkøen på lille julaften, og hvis du først kommer fram, kan de som står der i hvert fall ikke pakke inn.

De innleide tenåringene med nissegenser og timebetalt er både blide og vennligstilte, men innpakninga ser ut som en papiravis som ved et uhell gikk i snøfreseren. Det er både skakt, fillete og skrukkete, med teip og bånd på kryss og tvers. Man kan ikke legge ei pakke under juletreet som minner om ei pakke opprinnelig sendt til Dr. Livingstone.

Hver gang ved pakkedisken, alltid i håp om et vellykket resultat, takker jeg likevel høflig, nikker, smiler og ønsker god jul. Jeg sier ingen ting om jeg må rett hjem og åpne pakkene igjen, før jeg deretter må pakke om og gjøre all innpakningen på nytt.

Selvbetjente pakkedisker er derfor løsningen. Papiret er gratis og man får pakket inn gavene med det samme. To fluer i en smekk.

Så kommer vi til det jeg alltid har lurt på. Et av livets store gåter. Etter å ha handlet for kanskje tusenvis av kroner, og vasset rundt i butikker blant varer til uante pengesummer, skal jeg endelig pakke inn varene etter beste fattige evne.

Men hvem i alle dager tar med seg alle saksene fra pakkediskene? Hvorfor er de billige papirsaksene det som må sikres best i hele kjøpesenteret? Med kjetting som likner ankerkjettingen på Kongeskipet er saksene festet til pakkediskene. For det første er kjettingen altfor tung, og for det andre er kjettingen altfor kort. Kan ikke butikkundene vise seg tilliten til å få låne papirsaksa verdig?

Kanskje kundene som alltid stjeler papirsaksene de samme som alltid tømmer teip-rullen før de går.

Jeg skulle gjerne sagt at det er jeg som har alle pakkedisk-saksene hjemme i kjøkkenskuffen, og at jeg gjerne skulle levert dem igjen alle sammen på nyåret, men det er dessverre ikke tilfelle. Det siste jeg kunne tenke meg å stjele her i verden er ei billig, skjem og halvvegs utslitt papirsaks. Det er bare at jeg trenger den så sårt da jeg står der ved pakkedisken, sulten, trøtt og sliten etter tre timer på kjøpesenteret med ungeskrik, julesanger, munnbind og utsolgte varer.

Kanskje noen er så uheldige at de pakker inn saksa ved en feiltakelse, selv om det er like vanskelig som å låse skuffen med nøkkelen i.

Etter at nordmenn handler julegaver for så mye penger at de må spise puffet ris i hele januar, lurer jeg bare på hvem som knabber med seg alle pakkedisk-saksene?

Verden hadde vært et litt bedre sted dersom teip-rullene var fulle og saksene kunne ligge fritt.

Jeg ønsker alle en riktig god innpakning og godt nytt år!