Trond Rasmussen: N/A Foto: Privat

Hjelp - datteren min er 18!

«Vi foreldre er ofte selv våre verste kritikere. Den dårlige samvittigheten har en tendens til å gnage seg inn i ryggmargen», skriver Trond Rasmussen i denne lørdagskronikken.

Gruer du deg til dagen barna flytter hjemmefra? Da er vi to.

Jeg har ett barn. Eller, «barn». Ei datter, Kira. I går fylte hun 18 år. Hurra for deg, Kira!

Det føles litt rart, litt vemodig. Jeg innrømmer det gjerne. Dette lille nurket, som jeg, vi, har vært limt til i 18 lange, men akk så korte år. Hun som har vært episenteret i mitt og morens univers, hver bidige dag, hver time i hvert år.

Nå er hun plutselig voksen. Fri fra oss, fra meg. Fri til å gjøre hva hun vil. Fri til å ikke spørre om lov. Fri til å heve glasset og fyre en sigg. Fri til å pakke kofferten og bare reise vekk, bort. Ha det, mamma og pappa, jeg drar, vi sees aldri igjen.

Hjelp!

Det blir jo ikke sånn. Hun skal fortsatt bo hjemme - forhåpentlig i mange år til. Men likevel. Det er fint at hun er 18, for all del. Men når barnet ditt fyller 18 minner det deg om livets forgjengelighet. Om tiden som går, og om alt som har vært og som ikke kommer tilbake. Om dagen med stor D, som rykker stadig nærmere. Dagen da hun flytter. Og tomrommet og tomheten det vil etterlate.

Jeg tror vi som er foreldre og 18-åringen ser helt ulikt på det å fylle år. Ungdommen ser fremover, fulle av forventninger, mot alt som kan bli. Foreldrene ser bakover, fulle av nostalgi, mot alt som har vært. Ungdommen kan ikke vente med å bli voksen. Foreldrene kan ikke tro at det faktisk skjer.

Det er noe med alle minnene.

Som den ettermiddagen på Ullevål sykehus i 2002, da datteren min gjorde sin entré, med hodet først og armene ned langs siden, som en skihopper i fint driv. Så landet hun i armene mine, til 20 i stil. Jeg var engstelig, nervøs for å miste henne i gulvet, redd for at hodet ikke var stødig nok, at det skulle slenge rundt og at hun skulle pådra seg en alvorlig nakkeskade!

Les også
På 10. trinn bare på min skole er det 17 elever som sier de føler seg mobbet.

Jeg ble så fascinert, så absorbert. Da og senere. Ville bare være med henne hele tiden. Leke, tulle, fjase, observere, lære. Få med meg alt. Mine aller sterkeste minner er fra alenetiden jeg hadde med henne. De små tingene. Som da vi gikk på oppdagelsesferd på Tåsen i Oslo, hun med hodet ut av kalesjen, nysgjerrig og vitebegjærlig som bare små barn er. Eller da vi spilte Pet Shop Boys på full guffe i stua, en av fars favoritter. Hun som danset rundt på stuegulvet, armene i været, ofte med en strømpebukse eller et annet morsomt plagg tredd ned over hodet. Pur, bekymringsløs glede.

Hvis jeg skal tillate meg å gi bare ett råd til småbarnsfedre (og mødre) av i dag, vil det være: La karriere være karriere. Det er en tid for alt, og tiden da du kan speede opp på jobb kommer. Bruk så mye tid som mulig med barna dine. Her og nå. Det er et valg som kommer med en garanti: Du kommer aldri til å angre på det. Ikke bli den pappaen som ser tilbake på livet, og som klandrer deg selv for at du prioriterte firmafester og overtid på kontoret, foran tid i sandkassa med dem som trenger deg mest.

Les også
Kronikk: «Kan ikke svik­te Auli – igjen»

Vi foreldre er ofte selv våre verste kritikere. Den dårlige samvittigheten har en tendens til å gnage seg inn i ryggmargen. Kunne jeg gjort noe annerledes? Burde jeg vært mer til stede? Er det én ting alle foreldre vil lykkes med, så er det å være en god forelder. Men å være forelder innebærer å gå kontinuerlig i baret. Å gjøre feil er innbakt i det å være pappa og mamma. Foreldrelivet er full av feller. Du ble sint og oppfarende i situasjoner da du burde vært rolig. Du var kritisk og dømmende, da barnet bare trengte noen som lyttet. Jeg har begått de fleste feil som etter boka er mulig å begå.

Men så er det det med å akseptere at du er bra nok. At det var godt nok. At den perfekte forelderen er en illusjon. For hvis du vet at du gjorde ditt beste, hva mer kan vi forlange av oss selv?

Sånn velger jeg å tenke. Og så velger jeg å glede meg over at datteren min er blitt ei flott jente, unnskyld – dame, med masse fine kvaliteter. Så noe må man da ha gjort rett!

PS: Dette er min siste kronikk i denne spalten. Neste gang jeg skriver i Raumnes, i mars, er det som ansatt i avisen. Enn så lenge: Nyt helgen i den fantastiske kommunen vår!

Les også
Trond Rasmussen blir nyhetsredaktør i Raumnes