«Jeg liker å si at speiderbevegelsen er samfunnets lengste ledertreningskurs», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kronikken. Bildet viser et speidermøte på Veslesjøen med smittesikker avstand mellom speiderne. Foto: Fred C. Gjestad

«Helikopter-foreldre» gjør barna til puslete geleklumper

«Dagens voksne feier gladelig veien foran barna, slik at de skal oppleve så lite motstand som mulig», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne utgaven av «Frie Tøyler»

Hver onsdag ettermiddag er jeg opptatt. Det skal skje noe veldig viktig for at jeg skal endre på det. Da er det nemlig speidermøte. Opp mot 75 speidere og speiderledere møtes da på speiderhuset ved Veslesjøen. Det er en hundre år gammel tradisjon at Årnes-speiderne samles, og den er minst like viktig i dag som første gang.

For nøyaktig 100 år siden ble den første speidergruppa etablert i Nes. Sist helg skulle Nes-Årnes speidergruppe markert 100 år med sammenhengende speiderarbeid. Men korona-situasjonen gjorde det umulig. Men det er en god anledning til å reflektere over hva speiding er i et moderne samfunn. For verden er ganske annerledes i dag enn for 100 år siden. Selv om målet er det samme, er måten å drive speiding på ganske annerledes.

Min egen speiderhistorie strekker seg tilbake til jeg selv gikk i 6. klasse og ble med i Gaupe-patruljen i 1. Fetsund KFUM. Senere fikk jeg ansvar som patruljefører for en liten patrulje, og senere aktiv i roverlag både på Fetsund og senere i Nes. Jeg var på 1990-tallet med på å starte nå nedlagte Auli speidergruppe. Etter at jeg som voksen flyttet tilbake til Nes og fikk egne barn i «speider-alder», ble jeg med i Nes-Årnes speidergruppe, som er den eneste gjenværende speidergruppa i Nes. I dag har jeg ansvaret for aspirantene som er på vei inn i troppen; En gjeng på 15 femteklassinger som er i ferd med å lære seg hva speiding er. Jubileet og kontakten med både aspirantene og resten av speidergruppa har fått meg til å tenke over speidingens plass i samfunnet.

For speiding handler ikke om å følge gamle damer over veien mens vi står i giv akt og sier «Alltid beredt». Det handler heller ikke om at vi er en form for «preppere», som skal bli små utgaver av Lars Monsen.

Speiding handler om å trene unge opp til å bli selvstendige og ansvarsbevisste mennesker som kan bidra til å skape en bedre verden. Speiderbevegelsen har siden oppstarten i England i 1907 handlet om å gi unge mennesker mulighet til å utvikle seg selv.

Jeg liker å si at speiderbevegelsen er samfunnets lengste ledertreningskurs. Dette er et program for å skape morgendagens ledere, og det starter fra de er seks år gamle. Noen speidere vil bli ledere i samfunnet eller i næringslivet, andre får trening og større kunnskap til å bli gode ledere i eget liv. Uansett utgangspunkt, en speider lærer å ta ansvar.

Kjernen i det å være speider, kan på mange måter oppsummeres i andre ledd i Speiderloven: «En speider kjenner ansvar for seg selv og andre».

I et samfunn der unge mennesker vokser opp med konkurranse på alle områder, er speider'n en motstemme. Vi forventer at en speider har en jevn utvikling med utfordringer som samsvarer med kunnskapen og modenheten til speideren. Det er utvikling og utfordring som står i sentrum. For å få til det, må det være en rett dose med utstyr, kunnskap og tillit. Selve motoren er vennskap. Vennskap og samarbeid på tvers av kjønn, alder, sosial status, bakgrunn og alt annet som kan skille oss, både i Norge og mellom speidere i forskjellige land.

Men dagens unge er annerledes enn ungdom i 1920. Det er et helt annet samfunn i dag, enn for 100 år siden. Dagens ungdom er jo «curling-generasjonen», med foreldre som passer godt inn i kategorien «helikopter-foreldre». Dagens unge er vant til voksne som ordner og fikser for dem. De venter på beskjed om hva de skal gjøre, framfor å ta initiativ selv. Dagens voksne feier gladelig veien foran barna våre for at de skal oppleve så lite motstand som mulig.

Speidern er en motvekt til dette. Vi er ikke opptatt av å unngå motstand, vi er opptatt av å gjøre vårt beste «I MOTGANG OG VANSKER». En speider som har med seg for lite tøy på tur, blir kald og våt. Det er ikke mor eller far sin feil at det ikke var ulltøy i sekken. Speidergutten eller speiderjenta, må selv ta ansvar. De aller fleste lærer til neste gang de skal på tur. Da har de med mer klær. En speider som er uforsiktig med kniven, blir gjerne mer forsiktig etter å ha skåret seg en gang eller to i fingeren. Målet er ikke å unngå motgangen, målet er å takle motgangen. I et samfunn der det er en kampsak å få støtsand på lekeplassen, er det helt klart behov for en arena der barn kan møte motgang i passe dose.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det dagens unge speidere har felles med speidere for 100 år siden, er nemlig viktigheten av å bli utfordret og å kjenne på mestringsfølelsen når de overstiger hindre. Følelsen av å bli gitt tillit og ikke minst å vise at man er tilliten verdig. Det er vel knapt noen patruljeførere som ikke har blitt stolte over å få tilliten til at nettopp de skal få lede sin patrulje, men samtidig vettskremt over ansvaret som blir lagt på de unge skuldrene.

I 1920 var det viktig å lære de unge speiderne grunnleggende praktisk kunnskap for å kunne mestre voksenlivet. Mye av dette er ikke like spennende for dagens unge. Hvor spennende er det egentlig for dagens speidere å bruke en kortbølgeradio for å snakke med speidere i andre land, når de via egen mobil får inn Tik-Tok-ere fra hele verden. Da er det viktigere med videokonferanse, der vi ser og snakker med speidere fra så vel Filippinene som Storbritannia. For målet er ikke teknologien, men å oppleve fellesskap på tvers av landegrensene.

Tradisjonelt har speiderne lært morsekoder, knuter og kommunikasjon med kortbølgeradio. Er denne kunnskapen den beste til å oppfylle speiderbevegelsens mål om å utvikle unge mennesker som «gjør sitt beste i motgang og vansker»?

Speiderbevegelsen må hele tiden være i takt med sin egen samtid, selv om de grunnleggende verdiene ligger fast. «Generasjon prestasjon» er betegnelsen enkelte gir på dagens ungdommer. En generasjon som hele tiden speiler seg i glansbilder av hverandre, idolene og foreldregenerasjonen. Speiderbevegelsens verdier gir en unik mulighet for speiderne til å ta seg litt fri fra prestasjonsjaget, og bare få kjenne på det å være sammen med gode venner. På dette området er det behov for at speiderprogrammet får et løft: Hvordan kan speidermetoden brukes for å gi speidere kunnskap de trenger for å møte utfordringene på 2020-tallet? Kanskje er det nå mer behov for sosial kompetanse enn noen gang tidligere?

Speidermetoden var revolusjonerende da bevegelsen kom til Nes for 100 år siden, og den er like aktuell fortsatt. For å være en speider handler om livsmestring, vennskap og personlig utvikling. Det går aldri av moten.

Tilbake til de ukentlige speidermøtene ved Veslesjøen; Når jeg ser hvordan den enkelte speider opplever mestring, så blir jeg takknemlig for at jeg får være med på dette. I det som på utsiden kan se ut som lek og tøys, vet jeg at det samtidig ligger opplevelser og erfaring de vil ha med seg videre i livet. Akkurat som speiderledere i hundre år før meg har tenkt: Jeg er takknemlig for at jeg kan få være en liten brikke i disse unge speidernes liv.