annonse

Frie Tøyler: Etter både sprittusj-bart og prøvehopperbart, har barten kommet for å bli

Frie tøyler
Frie tøyler: Journalist Tommy Simon Norum skriver om Tinder, nattdating og gamle sjekkereplikker i denne ukens utgave av Frie Tøyler. (Foto: Raumnes )
Burt med bart
Burt med bart: I flere kåringer har den amerikanske skuespilleren Burt Reynolds (1936-2018) blitt kåret som en av verdens mest ikoniske bartebærere. Her avbildet sammen med Loni Anderson i 1987. (Foto: Anne Ryan, AP)

Etter sprittusj-bart som seksåring til prøvehopperbart på konfirmasjonsbildet, har barten kommet for å bli, skriver Tommy Simon Norum, som denne gang i Frie Tøyler deler sine tanker om en verden med og uten bart. Selv har han hatt barten i ti år.

Tommy Simon Norum

Nylig kunne jeg endelig bla kalenderen over til november, eller movember, som er en årlig kampanje der menn oppfordres til å sette på seg bart for å rette fokus på prostatakreft, testikkelkreft og menns psykiske helse. Movember er menns svar på Rosa Sløyfe-aksjonen, bare mye tøffere. Selv går jeg rundt og later som det er movember hele året, med en diger fastmontert bart midt i trynet. 2019 er i tillegg et personlig jubileumsår, da jeg har hatt bart uavbrutt de ti siste årene. Siden 2009 har ingen sett meg uten bart, ikke meg selv en gang. Barten er kommet for å bli.

Jeg var ikke gamle karen da jeg fant en sprittusj og så mitt snitt til å anlegge min første bart en gang på 1990-tallet. Det er en av få hendelser jeg husker glassklart fra barndommen. Pappa hadde lagt ifra seg en svart Penol-tusj av det brede slaget, og på sekunder var barten et faktum. Blid og fornøyd så jeg meg selv i speilet, og følte meg stolt som en av gutta. En svart fin bart med jevne bøyer over munnvikene, endelig! Jeg fikk et lite glimt inn i det å bli voksen, som sammen med den ekte barten føltes så uendelig langt unna.

Pappa hadde lagt ifra seg en svart Penol-tusj av det brede slaget, og på sekunder var barten et faktum. Blid og fornøyd så jeg meg selv i speilet, og følte meg stolt som en av gutta.

Men, barte-gleden ble kortvarig for en kar i seksårsalderen. Med fille og klut måtte det mye intens gnukking til for å fjerne sprittusj-barten igjen, og dagen etter kom jeg på skolen uten bart som vanlig, kun med noen svake rester av tusjfarge på overleppa. Dermed var det bare å vente en tiårs tid, i håp om at barten en dag kom av seg selv. Konfirmasjonsbildet viser bilde av en kar med det Øystein Sunde kaller prøvehopper-bart, og det siste året på videregående var jeg omsider i mål med bartegroinga.

For meg har det å ikke ha bart aldri vært noe alternativ. Alle forbildene jeg så opp til, eller ser opp til fortsatt, hadde en mørk og markant bart plassert som en solid støtfanger midt i ansiktet. For meg var barten synonymt med det å bli voksen. Det var et tegn på selve manndommen. Et slags uskrevet medlemskort for å være en av kara. Lista over forbilder med bart er lang, og begynner med pappa som alltid har hatt bart så lenge jeg kan huske. Onkel hadde bart, kombinert med skjegg riktignok, og alle de kule fedrene til klassekameratene hadde hårete overleppe. Stort sett de fleste mannspersonene som hadde påvirkning på meg i oppveksten, hadde en eller annen form for bart. Først var Kaptein Sabeltann det store idolet, etterfulgt av Eldar Vågan og Freddie Mercury. De tre har lite til felles, sett bort ifra at de alle er stolte bartebærere.

Burt med bart
Burt med bart: I flere kåringer har den amerikanske skuespilleren Burt Reynolds (1936-2018) blitt kåret som en av verdens mest ikoniske bartebærere. Her avbildet sammen med Loni Anderson i 1987. Foto: Anne Ryan, AP

Også når det kommer til filmfronten har herrer med bart dominert min verden. Etter at pappa vant diskusjonen om at lørdagsfilmen skulle bli «Convoy» fra 1978 med en hårete Kris Kristofferson, i stedet for «Flubber» med en glattbarbert Robin Williams fra 1997, kom nok et barteidol på lista. Vegen fra den ene amerikanske roadmovien til den andre er kort, og snart ble jeg introdusert for «Smokey and the Bandit» med Burt Reynolds i hovedrollen. Her snakker vi barte-idol i verdensklasse, helt oppe i toppsjiktet med Sam Elliott, Tom Selleck og Frank Zappa.

 En undersøkelse gjort for American Mustache Institute (AMI) viser at menn med bart har større sjanse for å bli ansatt etter et jobbintervju.

I likhet med at man ikke skal tro alt man hører, skal man heller ikke tro alt man leser på nettet. En undersøkelse gjort for American Mustache Institute (AMI) viser at menn med bart har større sjanse for å bli ansatt etter et jobbintervju, og det spekuleres i om det kan være på grunn av at menn med bart utstråler makt og trygghet. Studien viste også at menn med bart tjente 4,3 % mer i lønn enn de uten bart. Jeg lar disse påstandene stå ukommentert og tar de for god fisk, i hvert fall nå i movember. En ting som i hvert fall er sikkert er at barten har hatt en sentral plass på kjente personer i verdenshistorien, helt fra Djengis Khan til Albert Einstein, Theodore Roosevelt, Charlie Chaplin og Kong Haakon. Et par uglesette statsledere finnes også på lista, Adolf Hitler og Joseph Stalin, som ikke skal kommenteres ytterligere.

Bartekart
Bartekart: Når du skal velge bart er det mange typer å velge mellom både i fasonger og vanskelighetsgrader. Foto: Nyhetsgrafikk / Per Andre Omsveen

Som et alternativ til bøker og TV-serier nå i den kalde årstiden, skal jeg røpe en personlig favorittaktivitet. Nemlig Google-søk på hvordan kjente personer ville sett ut med bart. Det blir som en digitalisert utgave av å tegne kulepenn-bart på folk i avisa. Tenk deg Donald Trump, Elvis eller Tom Cruise med bart. Et raskt bilde-søk på Google etterfulgt av moustache, og resultatet er ganske morsomt. Det kan være vanskelig å se for seg for eksempel James Bond med bart, men Roger Moore kledde barten sin usedvanlig godt. Harrison Ford med bart overrasker, men favoritten er likevel Mel Gibson som ikke bare har hentet fram barten på sine eldre dager i rampelyset, men som også har prøvd et imponerende utvalg bartetyper fra klassiske Chevron til Handlebar og Walrus. En bart er ikke bare en bart, og alle bartetyper har sitt eget navn og vanskelighetsgrad. Den lange tynne Salvador Dalí-barten som peker oppover er for viderekomne, mens den vide hestesko-barten til Hulk Hogan får jeg ikke helt taket på. Derfor har jeg gått for en lettstelt og klassisk Chevron-type, som i tillegg tåler vær og vind.

Oppfordringen min er klar, alle menn bør ta fram barten sin og se hvordan de liker det. De første dagene føles det uvant, deretter blir man mer og mer vant til den. Det er som med ny frisyre eller nye solbriller, bare helt gratis og helt ufarlig. Mange har kjærester eller samboere som holder igjen, men da er movember-aksjonen en gyllen unnskyldning for å prøve barten. Til og med Wenche Foss tok til ordet for barten i den norske spillefilmen «En herre med bart» fra 1942, der hun i sin første hovedrolle sang følgende:

– Jeg håper at jeg får møte, en herre med bart, en herre med bart. Ikke av de lyse bløte, den må være stri og svart.

Benytt muligheten, la barten gro! God movember!

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på raumnes.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse