Fra Westminster Abbey til kalde vafler på Fagerheim

For drøye tre uker siden gikk Queen Elizabeth II ut av tiden, og verden ble vitne til vår tids største begravelse. Sittende foran TV-skjermen i levende live, fikk jeg også en påminnelse om at det er forskjell på folk.

«For kort tid siden kunngjorde Buckingham Palace at dronning Elizabeth II er død. Palasset har avgitt en uttalelse om at dronningen døde fredfullt på Balmoral denne ettermiddagen».

Slik lød meldingen om Dronningens død på BBC, som etter forhåndsbestemt protokoll endret bakgrunnsfargen i logoen fra rødt til svart, og viste en erfaren gråhåret nyhetsoppleser med svart dress, hvit skjorte og svart slips. Lite er mer planlagt enn dødsfallet til en sittende monark. Bortsett fra selve tidspunktet for når døden inntreffer, er alt planlagt ned til minste detalj. Det må være fint, men samtidig skremmende, å vite hvor stort livet kan være etter ens egen død.

Jeg har aldri betegnet meg selv som rojalist, men skal innrømme at dronningens død gjorde inntrykk. På internett spekuleres det i om prislappen på begravelsen havner et sted rundt åtte millioner pund, altså rundt 88 millioner norske kroner. Begravelsen vil i så fall koste hver engelske innbygger tolv pence. Uansett var begravelsen en dronning verdig, og trolig er det den største begravelsen vi blir vitne til i vår tid.

I Raumnes-lokalet torsdag den 8. september ble nyheten om dronningens sviktende helse diskutert, og et troneskifte lå i kortene. Senere på kvelden kom nyheten om at dronning Elizabeth II var død og at Kong Charles III hadde tatt over tronen. I England ble det erklært nasjonal landesorg, og dronningen tok fatt på sin siste reise fra Balmoral Castle i Skottland til St. George-kapellet i Windsor Castle, like utenfor London. Den siste reisen ble på mange måter en turné, en feiring av levd liv, og et avskjed til folket hun hadde tjent som dronning i mer enn sju tiår.

Hjemme i Nes gikk jeg med hendene i lomma, og bevitnet dronningbegravelsen på avstand gjennom TV-sendinger, radio og aviser. De fleste rundt meg var tilsynelatende rakende likegyldige, mens andre var høflig interesserte. På NRKs maratonsending fra begravelsesdagen den 19. september registrerte rikskanalen 960 000 seere, så en viss interesse må det likevel ha vært.

Det som gjør det hele ekstra interessant, er parallellene vi kan dra til vårt eget liv.

Det meste i livet er usikkert, bortsett fra vissheten om at vi alle en dag skal tre ut av tiden. Den sterke vissheten om egen død er det som skiller oss mennesker fra dyrene. Kanskje vi i den forbindelse kan lære litt av dronning Elizabeth? Hun har levd et bedre liv enn de aller fleste av oss, i hvert fall målt etter rikdom, berømmelse og luksus i uante mengder, og hun tok farvel i egen regi.

På nett leste jeg at det var ansatt 491 fulltidsansatte rundt dronningen for å holde bygninger, slott og systemer i gang. Begravelsen ble en solid markering over levd liv, godt planlagt av dronningen selv. Hennes siste reise endte i minnekapellet reist til ære for hennes far, Kong Georg IV, minnekapellet som hun selv bestilte, betalte for og innviet i 1963.

Lite visste dronningen den gang om at minnekapellet 53 år senere skulle bli hennes eget siste hvilested, riktignok sammen med ektemannen gjennom 73 år Prins Phillip, hennes far Kong Georg IV, dronningmoren Elizabeth og asken til dronningens søster, Margareth. Sistnevnte ble kremert etter eget ønske, noe som var et utradisjonelt valg i den britiske kongefamilien. Årsaken var plassmangel i minnekapellet.

På den offisielle statsbegravelsen for dronning Elizabeth II i Westminster Abbey, der 2000 gjester deltok, var 500 personer en blanding av monarker, statsoverhoder og toppolitikere. Ti tusen politifolk var på jobb for å passe på de besøkende, og flere tusen meter med gjerder var satt opp i Londons-gater. Kun den amerikanske presidenten, Joe Biden, ankom begravelsen i egen bil, dog 40 minutter forsinket etter å ha sittet fast i trafikken. De andre kongelige og statsoverhodene ankom begravelsen med eskorterte busser.

Dronningens kiste av engelsk eik ble laget for flere tiår siden, og på innsiden er kisten fôret med bly. Kisten skal veie rundt 250 kilo, og blyfôret er på grunn av at dronningens legeme er balsamert og konservert for ettertiden. Kisten er lufttett for at bevarings-prosessen skal holde lengst mulig.

Dronning-begravelsen ble et uvant møte med døden, ikke bare for undertegnede, men for en hel verden. Det ble like mye en tradisjonsrik feiring, et troneskifte og et siste farvel, som det ble en trist begravelse. Det ble i London avfyrt 96 kanonskudd, ett for hvert av dronning Elizabeths leveår.

Begravelsen ble en feiring og en storslått markering av livet, som jeg håper vi kan ta med oss litt av inn i de mørke og sorgtunge begravelsene vi vanligvis går i her til lands.

Jeg håper at det etter min egen kirkebegravelse i alle fall blir avfyrt noen kanonskudd, og at det i etterkant blir en liten minnemarkering på Fagerheim med kalde vafler og lunkent boks-øl.