«Farvel, kjære matpakke! 15 års pliktløp er ved veis ende»

«I 15 år har jeg hatt matpakkeplikt. Nå er den over, og tilbake sitter jeg med mange gode minner», skriver redaktør Fred C. Gjestad i Frie Tøyler.

15 år med matpakkepakking er over. Jeg er imidlertid litt usikker på om det er en lettelse eller om det er vemodig.

Avskjedsseremeoni

Denne uken har vi hatt to skoleavslutninger, en for 13 års skolegang på Lillestrøm videregående og en for 10 år på Runni ungdomsskole. Det er en ny æra for de håpefulle, men også en ny æra for meg: Nå er det slutt på plikten til å lage matpakker hver morgen! Derfor ble for meg en symboltung kopling å legge avgangsrosen på toppen av LEGO-matpakka som har fulgt oss i årevis.

Det er altså nå 15 år siden eldstemann startet på barneskolen. Siden da har det i hovedsak vært min oppgave å smøre matpakker. Den virkelige moroa startet da eldstemann fikk påvist allergi. Glutenfritt brød i matpakke smaker svamp – skikkelig høgg. Så da startet en evig kamp for å finne alternativer. En gang fant jeg et supertilbud på pepperbiff i butikken, ble det en lang periode med pepperbiff og stekte poteter i matpakka. Ja, så mye, at biff ikke lenger er noen favoritt der i gården. Lenge laget jeg også glutenfrie lapper på morgenen, som kunne spises relativt ferske på skolen. Men ofte ble det kjedelige brødskiver.

Lite dilldall

Alle som har barn vet hvor viktig det er å være "rettferdig". Til tross for at jeg bevisst forskjellsbehandler de tre små (fordi de er ulike må de også behandles ulikt), så ble det et familiekrav at det skulle lages matpakker til alle tre. Så da ble det matpakkeproduksjon i Henry Fords ånd: Samlebånd. Ikke sånn jåleri med hjerteformede osteskiver, beskjeder i majonesen, lapper med oppmuntringer eller annet dilldall. Bare rett og slett en matpakke med (ganske) sunn mat. Egentlig ganske kjedelig.

I det første frøken gikk ut av ungdomsskolen så innførte jeg regelen: «Far lager ikke matpakke på videregående». Dermed ble det én matpakke mindre. Men det ble ytterligere fem år i matpakkefabrikken. Fram til denne uka. Skoleavslutningen på Runni ungdomsskole torsdag kveld ble avslutningen på et 15 år langt pliktløp innen matpakkebransjen. (Dårlig hukommelse gjør at jeg ikke tar med matpakking til barnehage her). Heretter er det frivillig matpakking som gjelder.

Syltetøy er ekkelt

Nå er ikke dette et klageskrift over kravstore barn. For det har vært noe fint med denne oppgaven: Å sette seg ned på morran. Få høre deres ønsker. Lage en matpakke som sikrer at de har skikkelig skolemat. Samtidig får vi gode samtaler der vi sitter ved frokostbordet. Det vil si, noen ganger så bare er vi sammen – uten å snakke. Nesten som Frans av Assisi sa det om sin livsgjerning: " … om nødvendig bruk ord". Noen ganger er de eneste ordene: «Kan du sende melka», og «jeg vil ha toast i dag». Det er også helt greit.

Nå er over, og dermed også rom til å reflektere over hva den matpakka egentlig handler om. For det handler egentlig ikke om maten. En 10-klassing klarer fint å smøre sin egen mat. Da hadde hun også sluppet fars regler som at syltetøy på matpakke er ekkelt eller at Nugatti ikke har noe der å gjøre.

Pliktløp

Det har vært en plikt. En plikt som har ført med seg muligheten til å være sammen. En plikt som har ført med seg mange samtaler. En som har gitt meg muligheten til starte hver dag med å gi litt av meg selv til de jeg er aller mest glad i. For selv om det er en plikt, er det ikke negativt. Plikten gjør rett og slett at jeg har blitt «tvunget» til å være der sammen med dem ved frokostbordet. Plikten har gjort at vi har fått laget gode morgenrutiner, en start på dagen sammen. Som regel har det vært fint.

Vi forbinder ofte en plikt med noe som er negativt. Men vi trenger kanskje å ha noen plikter, noe vi bare må gjøre. Det er noen faste rutiner. Når jeg ser tilbake så har jeg flere positive enn negative minner fra dette 15 år lange pliktløpet.

Mandag morgen

Så nå er en æra over. En periode med matpakkeplikt. På sin egen måte er det vemodig. På skoleavslutningen fikk elevene roser som en hilsen ut for å markere avgangen. En avgang er starten på noe nytt. Jeg fikk låne rosen som ble utdelt på Lillestrøm videregående, og laget min egen roseseremoni med matboksen. Nå er reisen jeg og LEGO-matboksen har hatt sammen, ved veis ende. En ny reise starter. Hvor den ender får vi se.

Jeg skal faktisk også innrømme at jeg gleder meg til å stå opp mandag morgen og ikke lenger måtte smøre noen matpakke.