«Er det ikke deilig å ha noen å hate»

«Hvem har vel ikke kjent på den følelsen av at «nå går alt til helvete» uten at det er mulig å gjøre noe med det», spør redaktør Fred C. Gjestad i Frie Tøyler denne uka.

Jeg håper ingen feller sin dom over meg på bakgrunn av hva slags musikk de hører at jeg spiller i bilen. Når jeg er alene i bilen blir ofte musikk brukt som terapi. Da er det gjerne på et volum som likner mer på en russebil og et musikkvalg man gjerne ikke forbinder med en ansvarlig avisredaktør.

Salme fra Raga Rockers

At «Elov & Beny, Sofie Svensson & Dom Där» sin «Bubbel på balkongen» har vært på repeat i denne våren, er tilsynelatende ikke helt meg. Det er nesten så jeg skammer meg over å skrive det. Det er likevel noe enkelt, ærlig og nært over den teksten som tiltaler meg. Selv om den ikke er spesielt dyp.

På samme måte er det med Ragas låt «Noen å hate». Den passer egentlig spesielt godt nå i en tid der verden nærmest raser sammen. Det er krig i Europa, tørke i Norge, kostnadsgalopp og framtidsutsikter som er mørkere enn på lenge. Men det er ikke noe vi får gjort med det. Der hvor «Bubbel på balkongen» gir uttrykk for en enkel tilnærming til livet, så er «Noen å hate» en sang som gir følelsen av at det er noe å gjøre.

For hvem har vel ikke kjent på den følelsen av at «nå går alt til helvete» uten at det er mulig å gjøre noe med det?

Jeg skal være den første til å rekke opp hånda. Min salme når livet går imot, er blitt Raga Rockers gamle låt «Noen å hate».

Brutal

Jeg var bare 15 år da Raga Rockers kom ut med skiva «Rock'n roll party» i 1990. Først noen år senere fikk jeg øynene opp for det som var et av de store norske rockebandene gjennom 80-tallet. Det er fengende rock med norske tekster. Tekster ispedd en god dose satire og historier om moderne mennesker har gjort at mange av låtene er blitt klassikere.

Det var vel først i vinter at låta «Noen å hate» virkelig fikk mening for meg. I en tung periode der jeg mest av alt hadde lyst til å sparke rundt meg og rope høyt, så kjente jeg meg igjen i den satiriske låta.

«Han der æ'kke sånn som deg. Fort deg bort og ta han. Det er like godt som sex. Å banke en stakkars faen».

Åpningsriffet er like brutal som låta er satirisk. Gitarriffet og trommene som driver melodien, underbygger dramatikken. Når refrenget kommer er det mulig å kjenne seg igjen:

Flerstemt sang

«Er det ikke deilig å ha noen å hate. Føles det ikke godt å ha noen å hate. Er det ikke herlig å slå dem flate. Er det ikke deilig å ha noen å hate».

En grunn til at jeg er alene når den sangen spilles, er at jeg gjerne synger med av full hals. Og jeg synger flerstemt alene.

Satiriske 80-talls rockesanger er ganske langt fra en finkultur der vi skal tolke et dikt eller se meningen i et abstrakt maleri. Men noen ganger er livet mer som en rockekonsert. Noen ganger slår bekymringene som en rask trommetakt inne i hodet. Fortvilelsen omfavner en på samme måte som publikum på en rockekonsert. Livet skriker på alle kanter. Det hjelper ikke bare med «bubbel på balkongen». Et eller annet sted må aggresjonen ut.

Forbudte tanker

«Hør lyden av nakker som knekker. Hør lyden av kjøtt som sprekker».

Teksten til vokalist Michael Krohn er brutal. På en spesiell måte setter det ord på tanker jeg ikke engang tør å tenke. For når jeg har det vondt, så vil jeg jo dele smerten.

Samtidig er brutaliteten en påminnelse om ironien i det hele. En påminnelse om at det kanskje ikke er løsningen å la hatet gå utover noen. Noen ganger trenger vi bare å kjenne på hatet. Hatet mot en urettferdig verden. Det faller meg ikke inn å gjøre noe ut av hatet, men å synge med på den gamle 80-tallslåta gjør godt. Det gjør liksom at det lov å sette ord på noe som er forbudt. Hatet trenger ikke være rettet mot noe eller noen konkrete. Det handler bare om å få det ut.

For noen ganger er det bare veldig deilig å ha noen å hate.

PS: Bare så ikke alle illusjoner skal falle: Jeg hører ofte på klassisk musikk også. Sergei Rachmaninoff er en av mine favorittkomponister.