JULEKVELD: «Barndomsminnene fra jula er sterke, for mange av oss», skriver stortingspresident Tone W. Trøen i denne lørdagskronikken. Illustrasjonsfoto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix Foto: Sverre A. Børretzen

Det var alltid snø i jula før

«Å være alene når alle andre samles rundt festbord og juletregang, kan være ekstra tøft», skriver Tone Wilhelmsen Trøen i denne lørdagskronikken.

Barndomsminnene fra jula er sterke, for mange av oss. Det er den tiden på året hvor familier samles og tradisjoner holdes i hevd. Tradisjoner som vi tar med oss videre når vi selv stifter familie. Julaften i mitt barndomshjem fulgte et helt fastlagt skjema. Først den sitrende følelsen av forventning fra en slår øynene opp og husker – det er julaften. Lyden av mamma som allerede var i gang på kjøkkenet før vi andre hadde våknet, lukten av granbar som fylte stua og julemusikk på radioen. Så bar det avgårde for pappa og meg for å tenne lys og legge kranser på besteforeldregravene både i Rælingen og på Vålerenga. Det var ikke så mye trafikk da. Alle butikker stengte vel 12, og de fleste var ute i slike ærender som oss.

Det sterkeste juleminnet er lukta som møtte oss da vi kom hjem og åpnet døra. Ribbe i ovnen og surkål putrende i gryta var det endelige beviset på at jula var her. Og julemiddagen, den var selvfølgelig den samme hvert eneste år. Ribbe, pølse og medisterkaker, med tyttebær og små sylteagurker. Det er rart med disse detaljene. Blir ikke jul uten, veit du.

Før startet ikke jula før lille julaften. Nå er den gamle strofen som beskriver julefølelsen på julaften med at «nå tenner moder alle lys» fryktelig umoderne. For nå tennes jo de tusen julelys i starten av desember og mange har hatt ferdig pyntet juletre i flere uker. Joda, det må være greit med valgfrihet, tenker jeg. Men hos oss tuller vi ikke med tradisjonene. Juletreet pyntes lille julaften, i et virvar av voksne unger som kommer hjem til jul, grevinnen og hovmesteren på TV, den første ribba i ovnen og opphenging av julestrømper på peisen.

Romjula på Haga var akkurat som i Prøysens romjulsdrøm. Bestevenninne Nina og jeg gikk selvfølgelig julbokk og slik jeg husker det var «æille bikkjer inne og æille biler sto». Vi stiltret oss alltid på tå i gangen og knakket på de fleste «bessmorhus» på Haga. Det vanket klementiner eller ei lita småkake fra koselige naboer som a’ Minda, fru Tøring, fru Gundersen og fru Lunde. Ja, vi titulerte ofte naboene med fru, må vite. Hos Ramme-Hansen var vi også innom. Kanskje tenkte de da vi gikk, «så kom det julbokk åt en stakkar lell!»

Slik jeg minnes, var det alltid snø i jula før. Vi brukte sparkstøtting mellom husene når vi skulle treffes. Vi gikk skiturer på jordene og ned evja til lysløypa. Snølykter og snømenn var å se i de fleste hager. Huset hjemme var fullt av storesøsken og tantebarn, puslespill, boklesing og fred på jord. Og, ja, det var definitivt alltid hvit jul på Haga.

Noen nye tradisjoner blir også til. Vi gikk aldri i kirken på julaften hjemme i mitt barndomshjem. Nå blir det ikke julaften uten julegudstjeneste først. Det lar seg fint kombinere med å tenne lys på graven til dem som før rammet inn julestemningen for denne Haga-jenta. Og, den graven er rett utenfor kirkedøra her på Eidsvoll.

Jula er en tid for ro, en tid for samvær med dem som betyr mest for oss og en tid for å minnes de som ikke lenger er her. Jula kan også være en tid som er tung for mange. Å være alene når alle andre samles rundt festbord og juletregang, kan være ekstra tøft. Da kan et hyggelig «hei» på butikken eller liten telefonsamtale, være det som gjør juledagene litt lysere. Så la oss forsøke å tenke etter om det er noen vi burde tatt en telefon til i de stille juledagene, slik at dagen ikke blir så stille likevel. Det kan være en varm tradisjon å legge til alle de andre ritualene i jula.

TRØEN: Tone Wilhelmsen Trøen. Foto: Stortinget Foto: PETER MYDSKE