«Det manglet noe på Årnes da toget gikk uten Fjellfoten skole»

«Skulle jeg velge, ville jeg nok foretrukket at flere skoler valgte å samle seg framfor å ha mange små tog», skriver redaktør Fred C. Gjestad om nasjonaldagsfeiringen på Årnes.

Jeg er så privilegert at jeg fortsatt får gå i 17. mai-tog. På vei gjennom gatene på Årnes er det mange tanker som går gjennom hodet, selv om jeg var mest opptatt av å få flaggborgen til å se fin ut. Noen av tankene har aller best av å bli værende inne i hodet, men andre har jeg lyst til å dele offentlig.

Vi skal være ufattelig takknemlige for at vi har en nasjonaldagsfeiring som har barna i fokus. Selv om forsvar og militære er superviktig for å bevare nasjonalstaten, så var det et genialt trekk av blant andre dikteren Bjørnstjerne Bjørnson å la barna stå i sentrum for å feire dagen. Vi hadde aldri fått en så sterk folkelig oppslutning om nasjonen uten at det var barna som fikk gå i front og feire. Minst mulig militær tilstedeværelse er viktig.

Politiet fremst

Også i år var det politiet som ledet an toget. I år var det Anniken Furulund, en ung kvinnelig politistudent fra Eidsvoll politistasjon, som fikk det ærefull oppdraget. Det gjennomførte hun med glans. Barnetoget gjennom Årnes, som riktignok har blitt amputert gjennom årene, er fortsatt å regne som «hovedtoget» i Nes. At politiet går foran er ikke bare en fin tradisjon, men det er symboltungt. Politiet er satt til å beskytte oss og er de eneste som har lov til å bruke makt mot landets borgere. Når de går først, er det en sterk legitimering av barnetoget. Riktignok en selvfølge i dag, men likevel et tydelig signal fra Staten om at dette er måten vi skal feire nasjonaldagen på i Norge.

Barnetoget på Årnes var kortere i år. Det merket vi allerede på oppstillingen ved Nes sykehjem. At Fjellfoten skole valgte å ikke være til stede, var tydelig. Det var merkbart færre barn til stede.

Mest av alt var det merkbart idet vi gikk gjennom gatene på Årnes. Der det før hadde vært tettpakket med publikum, var det nå tidvis mer glissent i rekkene. Norge er et langstrakt land, og mange steder (også i Nes) går barnetoget på lange øde strekninger. Vi er imidlertid ikke vant til det i kommunesenteret vårt. Gatene pleier å være fulle av folk.

I år var det ikke slikt, mye fordi FAU ved Fjellfoten skole valgte å ha sin feiring i sitt nærmiljø. Slik alle andre skolene i Nes har valgt det. Bildene fra Fjellfoten tydet på at de hadde hatt en strålende feiring.

Hvor viktig er Årnes?

Mens jeg går i toget der, så tenker jeg på det FAU-lederen ved Årnes skole sa i Raumnes for en tid tilbake. Blir Østgård og Årnes skoler i framtida stående med alene-ansvaret for at det blir et barnetog gjennom Årnes? Spørsmålet er godt, men svaret ikke like enkelt. Frykten er at ikke Østgård skole vil komme til Årnes, eller at Årnes skole ikke stopper innom Bautaplassen.

Jeg husker imidlertid tilbake til 2014. Det ene året vi klarte å samle alle skolene i Nes til et felles barnetog. Jeg hører fortsatt mange snakker om hvor fint det var. Da alle korpsene var på ett sted og toget hadde nesten ingen ende på grunn av alle barna som gikk.

Ingen slottsbalkong på Årnes

På den annen side så er vi ikke Oslo heller. Vi har ingen slottsbalkong som vi skal passere og ingen Konge å vinke til. Og for mange så er det å ha barnetog i eget nabolag og ende opp ved egen skole viktigere enn å ha et langt barnetog.

Så der går jeg sammen med speiderne fremst i toget på Årnes. Speidere utgjør flaggborgen som går rett bak politikvinnen fra Eidsvoll. Den siste halvdelen er det 7. klasse fra Årnes skole går rett bak oss. De bærer fanen som Inger Fladby Thinn laget ny i 2014. Det er deres siste barnetog, for de skal over på ungdomsskolen til neste år.

Jeg tenker med meg selv: Håper ikke dette blir det siste barnetoget i dette formatet. For det skal ikke mer til enn at foreldrene ved Årnes og Østgård skole gjør det samme som ved Fjellfoten. Da blir det slutt på ett stort tog i kommunesenteret.

Stort eller lokalt?

Skulle jeg velge, ville jeg nok foretrukket at flere skoler valgte å samle seg framfor å ha mange små tog. Samtidig så er det ikke vanskelig å forstå alle som ønsker en lokal feiring.

Uansett format: Vi skal være stolte av at det er barna som feirer landets frihet og selvstendighet. Og jeg er fortsatt glad for at jeg får gå i toget og feire med barna.