«Opplevelsen av å løpe hekkeløp kan på mange måter sammenlignes med opplevelsen av å leve i et pandemiutsatt samfunn», skriver stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen i dette leserinnlegget. Foto: NTB Scanpix/AP Photo/Sergei Grits Foto: Sergei Grits

Det lange hekkeløpet

«Opplevelsen av å løpe hekkeløp kan på mange måter sammenlignes med opplevelsen av å leve i et pandemiutsatt samfunn», skriver stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen, som fortsatt har klubbrekorden i Haga IF på 400 meter hekk.

400 meter hekk er en øvelse der melkesyra spruter, hekkene virker høyere og høyere, og evnen til å holde takten og tempoet er helt avgjørende for å unngå å rive. Jeg kjenner fortsatt følelsen. Du visste kanskje ikke at jeg faktisk kan skryte av å ha klubbrekorden i Haga IF på 400 meter hekk?

Opplevelsen av å løpe hekkeløp kan på mange måter sammenlignes med opplevelsen av å leve i et pandemiutsatt samfunn. Selv om vi alle vet at våre anstrengelser og tilpasninger ikke er slutt før vaksinen er på plass, hadde vi nok håpet at noen av hekkene i løpebanen etter hvert kunne fjernes – eller i hvert fall settes litt lavere. Men i stor grad er det ikke slik.

Et halvt år i unntaktstilstand

Vi utfordres hver eneste dag av de kryssende hensynene som handler om å holde samfunnshjula i gang og å ta de helt nødvendige smittevernhensynene. Å miste oppmerksomheten på en-meteren, kan bli like krevende som å miste takten mellom hekkene. Det kan ende i riv, knall og fall. Like sikkert som å komme godt ut av startblokken når startskuddet går, er det at du må huske «meteren», håndvask og antibac – før og etter handleturen i butikken, på restauranten eller på bussen.

Til uken er det nøyaktig et halvt år siden landet vårt «stengte ned» og de mest inngripende tiltak, som de av oss som er født etter krigen har opplevd, ble iverksatt. Vi har lært oss mye nytt, vi har tilpasset oss ganske godt, men vi utfordres også hver eneste dag.

Hardt rammet

Vår region, Øvre Romerike, er blant de hardest rammede i landet hva angår sysselsetting. Svært mange av oss som bor her jobber i reiselivsbedrifter, konferansehoteller, spisesteder, butikker, hovedflyplassen på Gardermoen og mye av den tilstøtende tjenesteytende næringen. Så å si ingen turister, få kunder, lite reisevirksomhet og lav omsetning betyr mange permitterte, arbeidsledige og en lengre vei inn igjen i arbeidslivet for mange av dem som jobber i disse bransjene. Det er en særlig krevende utfordring som ikke kommer til å gå over med det første. Selv med kompensasjonsordninger og endret permitteringsregelverk vil vi gå tøffe tider i møte. Mer enn noen gang gjelder det nå for oss alle å støtte mest mulig opp om nærbutikken, kaféen på hjørnet og andre som er utsatt. Vil vi ha dem i lokalsamfunnet vårt i fremtiden, må vi bruke dem nå.

Akkurat som en må trene og øve seg for å stille på startstreken for et hekkeløp, har vi trent og øvd oss i et halvår nå på å vaske hender, holde avstand og holde oss hjemme når vi føler oss pjuske. Jo flinkere vi blir til det, jo tryggere er det også å leve mest mulig normalt. Som å gå på kino, ta en kaffe på kaféen, spise pizza ute eller handle i butikken. De som har ansvaret der har også øvd seg godt.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen (H) sjekker at montering av pleksiglass i Stortingssalen går som den skal.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Vidar Ruud

Utholdenhetsprøve

Før sommeren håpet jeg, som sikkert mange andre, at utover høsten skulle vi kunne slippe opp litt mer. Slik har det ikke blitt foreløpig. Det betyr at vi her på Stortinget fortsetter med de samme, strenge smitteverntiltakene som vi innførte 12. mars. Det får betydning for Stortingets høytidelige åpning, hvor antall deltakere reduseres fra over 700 til under 200. Vi kan heller ikke være det åpne huset vi ønsker å være, men må strengt begrense besøket inn, og i noen grad også våre reiser ut. Uansett skal vi ivareta våre kjerneoppgaver som lovgiver og nasjonalforsamling – slik vi også gjorde hele våren.

Koronapandemien setter oss alle på en stor utholdenhetsprøve. Det er så vi innimellom kjenner oss stive og støle av det lange løpet – og vi lengter tilbake til tiden før mars, eller frem til en tilværelse hvor vaksinen gir oss trygghet. Frem til da, må vi hjelpe hverandre over hekkene. Og til slutt, til de av dere som ble fryktelig imponert over den klubbrekorden: Jeg tror ærlig talt ingen på Haga har løpt 400 meter hekk siden da.