«Den israelske speideren kom bort og ville bytte til seg min skjerfknute»

«I en verden som er mer og mer urolig, slår det meg hvor viktig det er at vi tør å bli kjent med hverandre. Ikke bare betrakte hverandre, men å faktisk se at det er mulig å ha noe felles til tross for våre forskjeller», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kronikken.

De jødiske speiderne står i ring sammen med en gjeng danske speidere. Det er en slags sanglek som gjennomføres. Latteren lyder gjennom natten. Mørket ligger over leirplassen, kun avbrutt av bål her og der.

Større enn Hamar

Jeg er på landsleir i Danmark. 32 000 speidere er på leir. For de danske speiderne er det deres nasjonale leir. Vi er speidere fra 52 andre nasjoner som også er tilstede. Jeg er speiderleder i en delegasjon på 21 speidere fra Nes. Flere av speiderne vi har med oss, har aldri vært på leir før. Deres leirdebut er altså å være på en leir som er større enn Hamar by.

I løpet av en dag forvandles en stor gresslette utenfor Roskilde til en teltby. Etter en uke er det igjen klart for at gresset kan gro. Sporene etter speiderleiren sitter først og fremst i hjertene til deltakerne.

Hvorfor så stort?

I fjor var vi på leir med 150 personer. Det var intimt og fint. Akkurat nok til å få oversikt, på gressletta rundt et tjern i Aremark. Så hva er poenget med en leir med 32 000 speidere, for det er jo umulig å bli kjent med alle? Det er en opplevelse for livet. Men når jeg har gått rundt på leiren har jeg spurt meg selv hvorfor det er viktig. Det fremste jeg sitter igjen med, er verdien av å bli kjent med mennesker fra andre land og kulturer. Mer om dette senere.

Speiding handler om å utvikle mennesker til selvstendige og ansvarsbevisste borgere. Som speiderleder er en viktig motivasjonen å se hvordan barn og unge utvikler seg når de får ansvar og blir kastet ut på passe dypt vann. I løpet av en uke på leir er det mange som tar syvmilssteg i selvstendighet. Noe av det de skjønner er veldig enkelt, som at de skjønner at godis er best etter mat - om de skal fungere resten av dagen. For mange er det faktisk et eureka-lys som går opp når de skjønner at det hverken blir mat eller vann om de ikke lager den selv, og at de henter vannet selv.

Skiller og samler

«Er det ikke gøy, er det ikke speiding», er et av slagordene vi bruker. Når vi bygger tårn, lærer å smi jern, lager mat, er ute og bader eller er med på folkedans så er det artig. Men det er alltid en baktanke. Samarbeid og vennskap er kjerneverdier som går igjen i veldig mange aktiviteter. Når du skal lage mat i en patrulje, er du avhengig av å samarbeide for at maten skal bli ferdig. Det gjelder uavhengig av naturlige skillelinjer.

Alder, legning, religion, diagnoser eller økonomisk status har ingenting å si. Det som gjelder er hvem du er som menneske, og at du bidrar med det du kan og etter beste evne.

Til bake til spørsmålet om hvorfor en landsleir ikke bare er gøy, men også viktig? Etter å ha grublet en uke kom svaret. På avslutningsleirbålet gikk det opp et lys for meg: Interkulturell kunnskap!

Knuta

Nordmenn er flinke til å reise på ferieturer rundt i verden. Vi er gode tilskuere til andre kulturer. Men hvor mange møter vi og hvor mange blir vi egentlig kjent med?

I løpet av leiren møter jeg lederen for den israelske delegasjonen. Han forteller at de har om lag 150 speidere på leiren, fordelt på 8 ulike grupper spredt utover. Å bo i telt er helt nytt for dem. Det er for varmt, når de er på tur så ligger de vanligvis under åpen himmel.

På vei hjem kommer en av disse israelske speiderne bort til meg og spør om jeg vil bytte bort skjerfknuten min (En skinnknute som brukes for å holde på plass speiderskjerfet), for de har ikke slikt hjemme. Jeg bytter den bort i en knute som var hans opptaksoppgave til speideren. Det er så ulikt, men likevel så likt.

Etter avslutningsleirbålet med 32 000 deltakere, setter jeg meg ned rundt bålet til vår danske vennskapsgruppe. Noen av speiderne er så slitne at de alt har lagt seg. Ei av våre jenter ligger rett utenfor leirbålet, under stjernehimmelen og ser med stjerner i øynene på sin nye flamme. Flere av de unge speiderne sitter og snakker med sine nye danske venner. På bålet stekes det pølser. Ingen spør om hvem som er norsk og dansk rundt det bålet. Vi er alle speidere. Det som samler er viktigere enn det som skiller.

Grenseløst fellesskap

Jeg tenker at det er et privilegium å få oppleve et slikt grenseløst fellesskap. Tenk å være 11 år og bli kjent med folk fra andre land. Jeg tror det gjør noe med verdensbildet resten av livet.

I et telt ved siden av oss sitter det noen tyskere og synger. Noen av våre eldste speidere er i godt humør, så jeg utfordrer dem til å gå på besøk. De hopper inn i teltet, og plutselig sitter de og synger sammen med en gjeng tyskere. Ikke invitert, men likevel velkommen.

Tør vi?

I en verden som er mer og mer urolig, slår det meg hvor viktig det er at vi tør å bli kjent med hverandre. Ikke bare betrakte hverandre, men å faktisk se at det er mulig å ha noe felles til tross for våre forskjeller.

En ting er det å tørre å bli kjent på tvers av kultur og landegrenser. Men det gjelder like mye i den nære geografien, og på tvers av andre skillelinjer. Alle trives vi aller best med de som er likest oss selv.

Men tåler vi å møte og være sammen med de som er annerledes?

Om vi tør å åpne opp for alt som skiller oss, så kanskje vi ikke er så ulike likevel?