Barneoppdragelse kommer uten bruksanvisning

«Kan foreldre som møter barnevernet være sikre på at de får hjelp og ikke møtes av makt?», spør redaktør Fred C. Gjestad i denne kommentaren.

«Mange Nes-foreldre takker nei til å få bistand fra barnevernet». Det forteller de lokale barnevernssjefene til Raumnes i et ferskt intervju, og påstår samtidig at det ikke er et tegn på at tilliten til barnevernstjenesten er lav.

Det er åpenbart en feilslutning. Når foreldre med utfordringer sier nei til hjelp, er det jo en årsak til at de takker nei. Å avvise at grunnen ligger nettopp i tilliten til barnevernstjenesten, blir altfor lettvint.

Foreldresamarbeid

Bare for å understreke en ting: Denne kommentaren er ikke et forsøk på å si at vi har en dårlig barnevernstjeneste i Nes. At de har tilsyn og identifiserer forbedringspotensial er et tegn på styrke, ikke svakhet. Det ville vært langt mer faretruende dersom vi hadde en barnevernstjeneste som totalt avviste at de hadde forbedringspotensial.

Samtidig må vil så fast at barnevernet har utfordringer med tilliten. «Alle» har hørt om noen som har søkt hjelp hos barnevernet, og endt med omsorgsoverdragelse. Dette gjelder jo ikke nødvendigvis lokalt, men også nasjonalt.

Men først det positive: Barnevernet er en svært viktig institusjon. De skal ivareta barnas interesser, uavhengig av foreldrenes interesser. Barnevernet har en stor verktøykasse, og øverst i den verktøykassen ligger det foreldresamarbeid. Å bistå foreldre til å bli enda bedre foreldre er uten sammenlikning det billigste og mest effektive tiltaket for at barn skal få det bedre.

Bruksanvisning

Det er noen ganger ydmykende for oss foreldre å innse at vi ikke er perfekte. Men det er altså ingen av oss. Et begrep sier «ingen kommer uskadet gjennom barndommen». Det er et utsagn om at ingen foreldre klarer å imøtekomme alle barnas behov på den til enhver beste måten. Uansett hvor godt vi prøver.

Tross alt kommer barna til verden uten noen form for bruksanvisning. Det er ingen fasit på barneoppdragelse. Vi er alle prisgitt å gjøre vårt beste ut fra de forutsetningene vi har. Det gamle afrikanske slagordet om at «det trengs en landsby for å oppdra et barn» fungerer veldig dårlig i vårt individualistiske samfunn. Da er gode råd på vegen fra for eksempel barnevernstjenesten veldig nyttige. Men vi må velge og tørre å ta imot hjelpen.

Hjelp eller makt

Et stort problem med organiseringen av barnevernstjenesten i Norge, er at det er det samme miljøet og kontoret som skal tilby hjelp, som kan iverksette makttiltak. Taushetsplikten overstyres av handlingsplikten i det øyeblikket en barnevernsansatt mistenker at et barn er utsatt for omsorgssvikt. Problemet er at det da blir en vurdering fra den ansatte, og det har vært mange eksempler nasjonalt på at det har vært gjort feilvurderinger.

For foreldre (de interne retningslinjene er trolig krystallklare) som møter barnevernet kan være uklart hvordan informasjonen de gir fra seg blir brukt i neste runde. Kan en utslitt og fortvilet alenemor være helt sikker på at hun kan tømme frustrasjonen sin overfor en barnevernsansatt, uten at det er risiko for at hun mister barna? Nei, det kan hun ikke, for mandatet til barnevernet er for bred. Maktfordelingen er for utydelig i barnevernet. Skal foreldre åpne døra for hjelp, må de også være trygge på at det ikke brukes unødvendig makt. Det er det mange som ikke er trygge på i dag.

Kanskje også burde barnevernstjenesten vært delt opp i to deler: En som har ansvar for å hjelpe og en som har mulighet til å bruke de maktmidler som trengs for å hjelpe de mest sårbare barna. Den siste delen burde da vært bemannet med egne barnejurister.

Tillitsproblem

Med svært få unntak ønsker foreldre det som er best for egne barn. Når foreldre da sier nei til hjelp for at barna skal få det bedre, så er det god grunn til å spørre hvorfor. Å avvise at årsaken er tilliten til barnevernet blir for enkelt. For det er ikke bare barnevernstjenesten lokalt som må bygge tillit. Den må bygges både nasjonalt og lokalt.

Så skal barnevernstjenesten i Nes få flere foreldre til å takke ja til å få hjelp, så kan de ikke avvise at de har et tillitsproblem. Det er heller der de bør starte, å sørge for at de har tillit hos foreldre og de som de skal hjelpe. Først da skapes gode og trygge arenaer.