«Frykten for digital deling er et dårlig moralsk kompass å styre etter», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kommentaren. llustrajonsbilde av en kamera fra strømmeplattformen MyGame. Foto: Annika Byrde / NTB Foto: Annika Byrde

Barna våre trenger ikke mer kameraovervåkning

«Frykten for digitaldeling er et dårlig moralsk kompass for unge å styre etter», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne kommentaren om automatiserte

Er nok en arena der voksne henger over barna, det vi virkelig trenger? De siste ukene har det gått en debatt rundt automatisert videofilming av kamper i ungdomsidretten.

Diskusjonen er absolutt på sin plass. Vi lever i en samtid der foreldre blir kalt helikopterforeldre fordi barna knapt har noen arenaer alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Setter strømming av breddeidrett på pause – tar selvkritikk

Gode intensjoner

Noen ganger er det faktisk helt nødvendig å stoppe opp og sikre seg at det vi gjør faktisk er til barnas beste. Ordtaket sier at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Vi kan mene det godt, men det er ikke bra likevel. Det er relevant i denne saken.

Som medieleder synes jeg det er en god idé å direktesende kamper fra håndball, fotball og andre idretter. Genialt for foreldre og besteforeldre som ikke kan være tilstede for å se kampen. Det gjør dessuten at en lokalavis kan være tilstede på en annen måte enn konkurrenter fra sosiale medier kan være.

Men som en borger, så er hele konseptet med «My Game» svært problematisk.

Skal vi virkelig ta fra ungdommene nok en arena der de kan være tilstede i nuet uten å tenke konsekvenser?

Digitale spor

La meg tegne et litt større bilde først, og så komme tilbake til filmingen: De aller fleste av oss legger igjen tonnevis med digitale spor hver eneste dag. Vi har en mobiltelefon på oss, med kontinuerlig kontakt med en basestasjon. Telefonen har gjerne GPS påskrudd og koplet til en eller annen tjeneste. Vi bruker ulike nettverksplattformer, som samler inn informasjon om oss. Her er det snakk om alt fra VG og Dagbladet til Facebook og TikTok. Vi tar tog og buss, med digitale billetter og som har videoovervåking. Vi bruker betalingskort på matbutikken, hvor det også er videoovervåking.

Les også
MyGame-kameraer: – Vi ønsker folk inn i hallen

Noen ganger har jeg tenkt på hvordan jeg skulle kunne komme meg fram og tilbake til Oslo uten å legge igjen noen digitale spor. Å gå eller sykle er nesten eneste alternativet. De eneste gangene jeg ikke legger igjen noen spor, er når jeg er i skogen og utenfor dekningsområde til mobiltelefonen.

Våre barn og unge vokser opp i dette. De har en bevissthet rundt digitale spor og de er like opptatt av sitt digitale rykte som deres IRL-rykte (IRL=In real life – i det virkelige liv). De vet hva et bilde på feil tidspunkt kan bety. De vet at en video med feil uttrykk kan ødelegge deres sosiale liv. De vet at en tankeløs kommentar på sosiale medier har store konsekvenser.

Skammen som forble privat

Om vi som er født i god tid før årtusenskiftet tenker tilbake da vi var unge, så er jeg helt sikker på at vi husker mange episoder der vi er meget glad for at det ikke var noe kamera tilstede. Det kan være «gode gammeldagse pøbelstreker», ganger da vi utfordret ulike grenser eller situasjoner vi idag helst skulle vært foruten. Vi må for alltid bære med oss skammen, men den er heldigvis ikke offentlig. Klina jeg med ei jente på festen på lørdag, så gikk ryktene på skolen på mandag. Men det var ingen som hadde video eller andre «bevis». Ryktene døde fort ut, de var ikke en video som fulgte deg i årevis.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det å kunne få være seg selv i nuet, er viktig for å kunne utvikle seg som menneske. Hvordan skal våre barn og unge få utvikle seg, om de hele tiden må på konsekvensene. Da tenker jeg ikke på de store konsekvensene som rus, dødsfall og mobbing. Men alle de små konsekvensene. Barn og unge må ha en god dose frihet, kombinert med tydelige rammer, for å kunne utvikle sitt eget moralske kompass. Frykten for digitaldeling er ikke noe godt kompass å styre etter.

Les også
Het debatt rundt MyGame – unge eksponeres på film i idrettshaller

Frykt er dårlig motivator

Selv om det er gode intensjoner som ligger bak «My Game» og videofilming av ungdomsidrett, så trenger barn og unge mindre overvåking. De trenger ikke nok en arena hvor de må ta seg sammen.

Koker det over for 16-åringen på fotballbanen, så er ikke det beste at det blir distribuert til et verdensvidt publikum. 16-åringen trenger trygge voksne som kan sette grenser og hjelpe ham til med å kanalisere energien. Det er ikke gjort over natten og frykt er en dårlig motivator til å ta seg sammen.

La oss bruke anledningen til å ikke bare snakke om videofilming av unge, men også om hvordan vi kan gi unge flere arenaer der de kan være seg selv og på sine egne premisser. Arenaer der det er modne voksne som setter grensene, og ikke frykten for konsekvensene i sosiale medier.