«I aprildagene i 1940 var det nordmenn som flyktet. Nå er det ukrainere som flykter til oss», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne lederartikkelen. Foto: NTB

Aldri mer 9. april!

«Nå er det igjen flyktninger som trenger vår medmenneskelige omsorg. Det skal vi igjen klare, selv om de snakker et annet språk», skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne lederartikkelen.

9. april vil alltid være en spesiell dag i Norge. Det er dagen da Norge ble invadert av fremmede styrker og tusenvis av nordmenn flyktet. I år er den ekstra spesiell, for første gang siden 1939 pågår det en invasjonskrig i Europa.

Nå er det ikke mange tidsvitner igjen som kan fortelle om følelsen det er å plutselig høre tyske stemmer i eget land. Følelsen av utrygghet for hva de nye makthaverne vil gjøre. Usikkerheten det gir når væpnede styrker beveger seg rundt i nabolaget ditt. Det er snart ikke flere igjen som selv kan fortelle om dette, og da må vi som har hørt deres historier fortelle de videre.

Vi glemmer

Tiden fra 1945 og fram til i dag har vært en kontinuerlig oppgangsperiode. Det har vært en velstandsøkning som verden aldri har sett maken til. Vi har «alt», både økonomi, trygghet og frihet. Det gjør at vi glemmer den kampen for friheten som forfedrene våre kjempet. Vi glemmer frykten av å ha soldater i gatene våre.

Å glemme er farlig, for da risikerer vi at historien gjentar seg.

Raumnes har nå et intervju med 98 år gamle Gunnar som så flyktningstrømmene fra Oslo som gikk gjennom Nes i 1940. Som tenåring kjente han krigen på kroppen.

Vi skal ikke trekke sammenlikningen med Ukraina-krigen for langt. For Norge er ikke invadert. Men igjen så er det flyktninger som kommer til Nes. Denne gangen skal de bosettes her. Mens nesbuer i 1940 spilte en nøkkelrolle i å få de over grensa til Sverige, skal vi nå invitere og inkludere de i livene våret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Frihet er ingen selvfølge

Krigens terror er nå ikke mer enn en dagsreise unna Nes. Når vi nå skriver 9. april på kalenderen er det vel verdt å minne hverandre på hvordan vårdagene i 1940 og de neste fem årene var i Norge. På et overordnet plan må vil aldri glemme hvor mye friheten betyr. Vi må aldri se på demokrati og ytringsfrihet som en selvfølge. Har vi glemt kampen for våre friheter, vil vi heller ikke kjempe for den når de kommer under press.

Forsvarstopper har sammenliknet Ukrainas beredskap nå med den norske beredskapen i 1940 – dårlig planlagt og mobiliseringen kom for sent i gang. Det er et signal som norske myndigheter må ta til seg. I snart 20 år har forsvaret vært i kontinuerlig nedbemanning. Stadig færre vernepliktige kalles inn og forsvaret blir mer og mer spesialisert. I Ukraina bruker russerne en gammeldags invasjonsmetode, der de inntar landet meter for meter. Er Norge forberedt på en slik type krigføring, om det skulle bli relevant? Det er iallfall på tide å øke den militære beredskapen i Norge.

Nå er det ukrainere som kommer til oss, skriver redaktør Fred C. Gjestad i denne lederartikkelen . Bildet vider en krigsflyktning på vei fra Ukraina til Europa. Foto: NTB/AP Photo/Andreea Alexandru. Foto: Andreea Alexandru

Medmenneskelighet

For oss som nesbuer er historien om 9. april en historie om hva det betyr å vise omsorg for medmennesker i nød. Historien handler om hvordan nesbuer bidro til å smugle medmennesker over grensa til Sverige, til tross for at deres eget liv sto i fare om de ble oppdaget.

Nå er det igjen flyktninger som trenger vår medmenneskelige omsorg. Det skal vi igjen klare, selv om de snakker et annet språk. For alt i alt handler det om å være et medmenneske. Nå er det ikke svenskene som skal ta nordmenn inn i varmen, men vi som skal invitere ukrainere inn i våre liv.