Da døden kom til Årnes på sykkel

Det er kveld 25. mars 1942, og snart slukkes lyset i Årnes sentrum. Et pistolskudd bryter stillheten, og en mann faller død om ved Skotøimagasinet. Dette er historien om likvideringen av Kolbjørn Braathen.

Denne artikkelen ble publisert i Raumnes 23. mai 2013.

– Han er drept ved et skudd gjennom hodet, kunne man lese i avisa Øvre Romerike om det brutale drapet våren 1942.

Et bestillingsverk

Hendelsene 25. mars 1942 markerer en milepæl i Nes-historien. En mann i midten av 20-årene blir likvidert på åpen gate i Årnes sentrum. Politiet etterforsket først saken som en vanlig drapssak, men det tok ikke lang tid for det tyske hemmelige sikkerhetspolitiet Gestapo tok over saken. Okkupasjonsmakten forsto raskt at drapet på Kolbjørn Braathen var et bestillingsverk fra motstands- bevegelsen. Det er over 70 år siden drapet på den 26 år gamle mannen rystet hele bygda, men de nøyaktige årsakene til at Braathen ble likvidert er fortsatt uklare.

Fulgte godt med

Kolbjørn Braathen var ugift og bodde på Årnes sammen med sin far, stasjonsbetjent Kristian Braathen og sin stemor Gina. Han var arbeidsledig og tok diverse tilfeldige jobber. Blant annet var han fyrbøter på lokomotivene som sto natten over på Årnes stasjon. Disse måtte fyres på natten for å være klar til avgang neste morgen, og han var også fyrbøter i Skotøymagasinet som ble fyrt med «langved» hele natten. Han kjørte ofte sykebilen for distriktslege Leif Øverland, og han hjalp lensmannskontoret med forskjellige oppdrag. Gje nom sine mange småjobber hadde Braathen godt innblikk i ting som skjedde på Årnes til alle døgnets tider, og noen ga ham derfor kallenavnet «Dag og natt».

Kjørte våpen

Distriktslege Øverland ble sett på som en av de ledende skikkelsene i motstandsbevegelsen i Nes, sammen med Karl Schei og advokat Pål Schiefloe. Gjennom sitt arbeid for Øverland antas det at Kol- bjørn Braathen hadde fått kjennskap til mot- standsbevegelsens virksomhet, blant annet er det kjent at han var med og kjørte våpen for mot- standsbevegelsen i sykebilen til Øverland. At han også utførte arbeid for politiet ble av motstands- gruppa sett på som en farlig kombinasjon.

– Han likte å snakke om at han satt inne med mye informasjon, noe som i seg selv plasserte ham i faresonen i den spente situasjonen, skriver historiker Simen Flyen i sin bok Nes på Romerike

Visste for mye?

De bakenforliggende årsaker til likvideringen av Kolbjørn Braathen er fortsatt et mysterium. Nøyaktig hva som skjedde i motstandsbevegelsen på Årnes, som resulterte i den dramatiske drapssaken ved Skotøimagasinet, er nemlig fortsatt uklart for historikerne. En mulig forklaring er at lederne av motstandsbevegelsen opplevde Braathen som en trussel fordi han visste for mye, og de fryktet at han ville gå videre med informasjonen han satt på. – Til slutt oppfattet lederne for motstands- gruppa på Årnes situasjonen som så kritisk at de mente at Braathen måtte likvideres, skriver Flyen i sin bok.

Reisepenger og ny hatt

Gjennom motstandsgruppa på Sørumsand skal det ha blitt opprettet kontakt med den såkalte sabotasjegruppa «Osvald» i Oslo, og her ble motstands- gruppa på Årnes vist videre til en tidligere

«frihetskjemper» fra borgerkrigen i Spania, Reidar Kristoffersen. For reisepenger og en ny hatt skal han ha tatt på seg jobben med å drepe Braathen.

– Det var delte meninger om han skulle ryddes av vegen, og det var vel ikke så rart. De hadde jo ingen klarering fra London på det, har medlem av

Milorg-gruppa på Sørumsand, Olav Gulbrandsen, uttalt til historiker Flyen.

Tok toget

Torsdag 25. mars 1942 satte Reidar Kristoffersen seg på toget i Oslo, og han gikk av på Sørumsand. Her møtte han sin kontakt, og han fikk utlevert en pistol. Drapsmannen fikk låne en sykkel, og han syklet videre fra Sørumsand til Årnes. I følge øyenvitner hadde han på seg en mørk vinterfrakk, uten belte og med påsydde lommer, blå hatt med nedbrettet brem foran og oppbrettet bak, knickers og beksemstøvler. Oppgaven var klar. Han skulle ta livet av Årnes-mannen Kolbjørn Braathen.

– Hørte det smalt

Drapsofferet hadde vært på kino på samfunnshuset denne kvelden, og sammen med 229 andre hadde han sett filmen «Midnattsolens sønn», en film om samenes liv fra 1939. Etter filmens slutt tok han følge med lensmannsbetjent Holger Opsahl tilbake til Årnes sentrum. Øyenvitner så at Braathen forlot kinoen, og noen hadde også lagt merke til at «frihetskjemperen» fra Spania, Reidar Kristoffersen, befant seg i kinosalen denne kvelden.

– Så gikk vi nedover bakken, og før meg gikk Kolbjørn og Opsahl. De var i følge, for de var jo kjent fra barndommen. Og så var det ei tid etter kinoen, da hørte jeg, på hjemvegen, at det smalt, har Ottar Kvisler, en venn av Braathen, uttalt til historiker Flyen.

Fant sønnen skutt og drept

Da Braathen kom til Årnes sentrum gikk han videre til jernbanestasjonen for å låne en hus- nøkkel av sin far, som arbeidet der. Klokka nærmet seg 23.00. På dette klokkeslettet ble strømmen skrudd av på grunn av rasjoneringshensyn. Da Braathen ikke kom tilbake med husnøkkelen, gikk faren for å se etter ham. Han fant sin sønn liggende på bakken i passasjen mellom Skotøima- gasinet og den tidligere Søster Gunhildgården, skutt og drept.

– Det ser ut til at politiet her står overfor en meget vanskelig oppgave. Kolbjørn Braathen skildres som en stille og rolig gutt, en ganske alminnelig frisk ungdom. Han var ikke medlem av noe politisk parti. At drapet kan være begått for vinnings skyld synes utelukket. Så vidt man kan forstå er den døde ikke frastjålet noe, skrev avisa Øvre Romerike om hendelsen.

– Skjøt ham gjennom nakken

Mye tyder på at leiemorderen har fulgt etter Braathen fra samfunnshuset, og på et eller annet sted på strekningen tok han kontakt med sitt offer. I følge tyske kilder skal Kristoffersen senere ha forklart hvordan han utførte drapet.

– Jeg spurte hvem han var, han sa han het Braathen. Vi gikk et lite stykke ved siden av hverandre. Så dro jeg revolveren og skjøt ham gjennom nakken, skal Kristoffersen ha uttalt, i følge det tyske aktoratet under den påfølgende rettssaken.

Fant togbillett

Drapsmannen satte seg deretter på sykkelen og via Hvam tok han seg tilbake til Sørumsand. Han satte seg på nytt på toget og gikk av i hovedstaden. Her gjemte han seg. På Årnes begynte ryktene å svirre, og først var folk overbevist om at det var tyskerne som stod bak drapet, og vitner beskrev stemningen på Årnes som svært uhyggelig. Gestapo gjen- nomførte 15. april en tilfeldig razzia i Oslo, og her ble Reidar Kristoffersen pågrepet. Tyskerne fant blant annet en togbillett fra Oslo til Årnes i lomma til Kristoffersen. Billetten var stemplet den dagen likvidasjonen på Årnes fant sted. Opprullingen hadde startet.

Pågrep Schei og Schiefloe

I følge avisa Folk og Land skal drapsmannen ha gitt opplysninger til politiet om hvem som var opp- dragsgiverne hans. Trioen Karl Schei, Pål Schiefloe og Leif Øverland ble umiddelbart mistenkt, og tyskerne hadde planer om å stille de skyldige til ansvar for drapet. Tidlig om morgenen 5. mai kjørte to blanke personbiler gjennom Årnes. Etter hvert dukket bilene opp hos Karl Schei, og tyske politimenn steg ut av bilen. Karl Schei ble på- grepet, men hans kone, Ragna, varslet distrikts- lege Leif Øverland om hva som var i ferd med å skje.

– Tyskerne ransaket både våningshuset og uthuset. Jeg fikk ikke lov til å oppholde meg noe annet sted enn der de var. Men jeg sa at mannen min var syk, så jeg fikk lov til å ringe dr. Øverland. Jeg sa til Øverland at Karl var blitt syk, og det var avtalt at dette betydde at det var fare på ferde, har kona til Karl Schei fortalt historiker Simen Flyen.

Så arrestasjonene

Dette førte til at Øverland klarte å flykte, først til Sverige, deretter til Storbritannia. Advokat Pål Schiefloe ble imidlertid også arrestert. Et vitne, Ottar Kvisler, har forklart at han observerte pågripelsen av Schiefloe, og han så at nesbuene ble kjørt vekk av tyskerne.

– Schiefloe kom ned trappa og ut, og da kom denne sivile politimannen i møte med ham. De sto der og snakka, og jeg lurte meg bak noen busker i hagen der for å se. Jeg forstod det slik at Schiefloe ville opp i leiligheten sin igjen, men det fikk han visst ikke lov til. Så kom de, først han med Schiefloe, og så kom han andre med Schei, og de ble plassert i hver sin bil og reiste, har vitnet uttalt til historiker Flyen.

Massearrestasjoner

Senere, 29. mai, kom tyskerne tilbake nok en gang. De arresterte rundt 40 personer i Nes og Sørum i forbindelse med drapssaken. Mange av disse ble tatt med til Gestapos hovedkvarter i Møl- lergata 19 i Oslo. Mange ble satt i isolasjon og noen ble trolig torturert. Under rettsoppgjøret etter kri- gen kom det fram at lensmennene i Nes og Sørum hadde vært med tyskerne under disse pågripelsene, men det ble vist til at de var med under tvang. Retten fant ingen bevis for at noen av lensmennene hadde opptrådt som kjentmenn og med- virket til arrestasjonene

Ble henrettet av tyskerne på Trandum

For en tysk krigsrett ble Reidar Kristoffersen tiltalt for drapet på Kolbjørn Braathen og terrorforbrytelser. Motstandsmennene Karl Schei og Pål Schiefloe ble tiltalt for å ha forberedt og påskyndet mordet på sambygdingen Braathen. Rettssaken foregikk ved den tyske domstolen SS und Polizeigericht Nord 26. og 27. august 1942, og det sto til sammen åtte personer tiltalt. Rettssaken var historisk, for første gang fikk pressefolk være til stede. Samtlige tidligere rettssaker mot norske patrioter hadde gått for lukkede dører, men denne gangen ønsket tyskerne å vise hvordan de reagerte på denne type handlinger og motstand. Under rettssaken kom aktor med et nytt motiv for at Braathen ble likvidert av motstandsbevegelsen.

Av aktors framstilling framgår at Kolbjørn Braathen var kommet til å se at en nordmann fornærmet en tysk offiser. Braathen ble innkalt som vitne. Han forklarte seg i overensstemmelse med sannheten. For dette pådro han seg intenst hat i formående jøssingkretser på heimstedet. Han ble ansett som «stripet» og man pønsket på en utveg til å likvidere ham, skrev redaktør i avisa Øvre Romerike, Håkon Høibye, om rettssaken.

Avisa skriver videre at det i rettssaken mot de to nesbuene og drapsmannen Kristoffersen kom fram at Schiefloe hadde betalt Kristoffersen 100 kroner for drapet, mens Schei skal ha vist en mellommann fra Sørum hvem Braathen var, og hvor han bodde.

I rettsoppgjøret etter krigen ble imidlertid redaktør Høiby dømt for landssvik for publisering av det aktor betegnet som nazi-propaganda.

Rakte tre fingre i været

Etter den tyske rettens oppfatning var de tiltalte nesbuene kommunister, mens de tiltalte selv betegnet seg som norske patrioter, og de uttalte at de hadde handlet ut av patriotiske motiver. Rettsaken mot nesbuene ble primært ført på tysk, og vitner har beskrevet prosessen som forvirrende, forkortet, misvisende og preget av et skuespill iscenesatt av tyskerne. Karl Schei og Reidar Kristoffersen ble dømt til døden, og Pål Schiefloe ble dømt til tukthus og sendt til Tyskland. Redaktør Olav Røgeberg ble kjent med Karl Schei i fengslet på Akershus festning, og i boka Nes på Romerike har han har satt ord på hvordan Schei mottok sin dødsdom.

Det var en sollys ettermiddag Schei og noen andre kom fra domsavsigelsen. I det de halvt gikk, halvt sprang over fengselsgården, så Schei opp mot vinduene våre og rakte tre fingre i været. Vi forstod hva det betød: Tre ganger dødsdom, har Røgeberg uttalt i et foredrag i Nes.

Takk og farvel alle sammen

Tyskernes oppgjør med de som sto bak drapet på Kolbjørn Braathen fikk store konsekvenser for motstandsarbeidet i Nes, og i følge flere kilder var motstandsarbeidet lammet helt til høsten 1944. Kristoffersen og Schei ble sittende fengslet i dødscelle på Akershus festning etter at de fikk sine dommer. Til sin cellekamerat Røgeberg skal Schei ha snakket varmt om hjemstedet og om sin familie, som han visste at han aldri kom til å se igjen.

Den 6. september hadde vi en følelse av at noe snart kom til å hende, Schei hadde det selv også, og da han lukket vinduet om kvelden sa han: «Det skal visst skje i natt. Hils hjem, mine siste tanker er hos dem. Takk og farvel alle sammen», har Røgeberg uttalt i følge Flyen.

Schei og Kristoffersen ble henrettet på Trandum 8. september for drapet på Kolbjørn Braathen. Advokat Pål Schiefloe ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, og her døde han i januar 1944.

Han var en snill og omsorgsfull bror

Sven Bråthen var sju år gammel da halvbroren Kolbjørn ble drept. Han husker at storebroren ofte var barnevakt for ham, og at han var ansvarsfull og snill. Han fikk vite om den brutale hendelsen på morgenen etter drapet, og han gikk bort til åstedet. Der fikk han se sin bror ligge død under et teppe.

Det ble fullt oppstyr om natten, men det fikk jeg som sjuåring ikke med meg. Dagen etter gikk jeg bort til stedet hvor han lå, og jeg minnes at han hadde et teppe over seg. Han var en snill og omsorgsfull bror, og han hadde tatt med seg en pose med sjokolade fra kinoen som han hadde tenkt å gi til meg. Etter drapet fikk jeg denne sjokoladen, men jeg husker at det smakte ikke noe godt, jeg var jo klar over hva som hadde skjedd med ham rett etter kinobesøket denne kvelden, sier Bråthen.

Drapet var en stor traume for familien, og han har ikke så mange minner om de påfølgende dagene. Han husker imidlertid begravelsen godt. Da så han nemlig sin bror liggende død på båren.

Under begravelsen hans kunne vi se at han hadde et kulehull i panna, vi så det som en svart prikk. Resten av minnene om denne hendelsen har jeg nok fortrengt. Det var en traumatisk tid for familien, og min far snakket aldri med meg om denne hendelsen siden, sier Bråthen.

Etter at strømmen var stengt på drapsnatta gikk faren, Kristian Braathen, for å se etter sønnen. I passasjen mellom Skotøimagasinet og Søster Gunhildgården snublet han nærmest over sin drepte sønn.

Pappa snublet bokstavelig talt over Kolbjørn der han lå, og dette var selvfølgelig en forferdelig opplevelse. Pappa var en mann som jobbet hardt for å holde familien samlet, sier Sven Bråthen.

Drapet på halvbroren har aldri preget livet til Sven Bråthen, men i de senere år har han begynt å interessere seg for hvorfor dette skjedde. Han skulle ønske han kunne få et tydelig svar.

Ingen ser ut til å vite nøyaktig hvorfor dette skjedde, men han jobbet både for motstandsbevegelsen og politiet. Dette satte ham i en farlig posisjon. En annen forklaring er at han vitnet mot en mann som hadde fornærmet en tysker, og i sin forklaring forklarte han det han hadde sett. Dette skal ha satt sinnene i kok hos enkelte i motstandsbevegelsen, og kanskje er dette forklaringen, sier Bråthen.

Han kan imidlertid ikke forstå hvorfor motstandsbevegelsen gikk til det drastiske skrittet å foreta en likvidering på åpen gate i Årnes sentrum.

Hvis de hadde mistanke om at han var farlig, eller visste for mye, så hvorfor fraktet de ham ikke til Sverige for å bli kvitt ham på den måten. Dette hadde spart motstandsbevegelsen for veldig mange problemer. De var jo klar over at et drap ville få fatale konsekvenser, og det fikk det jo også, sier Sven Bråthen.

Snakket med Schei før tyskerne kjørte ham vekk

Arild Øiesvold bodde i Sindregården på Årnes sammen med sin familie, og her drev de en butikk. Han var 15 år da Kolbjørn Braathen ble drept, og han husker godt at hendelsen skapte uro på Årnes. På morgenen etter drapet var han selv på åstedet.

På skolen fikk vi høre at noen hadde blitt skutt, og sammen med noen skolekamerater gikk jeg bort for å se hvor det hadde skjedd. Vi så at Braathen lå på bakken med et teppe over seg, det var en merkelig opplevelse, sier Øiesvold.

På morgenen 5. mai rykket tysk politi ut til Årnes for å pågripe Karl Schei og Pål Schiefloe. På veg til skolen fikk Øiesvold se at det sto parkert en bil mellom Schiefloegården og Årnes gamle skole. I baksetet satt en mann han kjente godt, Karl Schei.

Jeg fikk se at det var Schei, og han satt i bilen sammen med et par andre personer. Schei rullet ned vinduet og skrek på meg. Jeg tenkte at han ville gi meg en beskjed, og jeg bøyde meg inn gjennom vinduet. Da fikk jeg en maskinpistol i brystet, og en kvinne ba meg forsvinne, sier Øiesvold.

Karl Schei spurte deretter om Øiesvold hadde en kam å låne ham, men det hadde han ikke. 15-åringen fikk imidlertid låne en kam av en forbipasserende, Arne Lund, og han gikk tilbake til bilen for å gi kammen til Schei.

Da ble jeg røsket vekk fra bilen, og de ba meg om å forsvinne. Jeg gikk videre til skolen, og i ettertid har jeg skjønt at tyskerne var i ferd med å pågripe Pål Schiefloe. Hva Schei egentlig ville fortelle meg har jeg lurt mye på i ettertid, sier Øiesvold.

Synes hele aksjonen var noe tull

Birger Øverland er sønn av distriktslege og motstandsmannen Leif Øverland, og han var 14 år da likvideringen av Braathen skjedde. Han bodde i Oslo da drapet ble begått, men han snakket en del med sin far om hendelsene i ettertid.

Far fortalte meg at han synes hele aksjonen var noe tull, og at motstandsbevegelsen i Nes ikke hadde noe med dette drapet å gjøre. Far fortalte meg at det var en spesiell avdeling med kommunister fra Oslo som tok initiativet til og sto bak likvideringen av Braathen, sier Øverland.

Avdelingen han viser til er trolig «Osvald»-gruppen som be ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. Denne gruppa var den dominerende sabotasjeorganisasjonen i Norge i perioden 1941-44, og gruppen gjennomførte over 100 aksjoner. Gruppen hadde sterke koblinger til NKP, og drapsmannen Reidar Kristoffersen var som nevnt et av medlemmene.

Sa din far noen gang noe om grunnen til at Kolbjørn Braathen ble likvidert?

Jeg tror ikke det var noen spesiell grunn til dette, men avdelingen i Oslo ønsket å vise hvor tøffe de var, sier Øverland.

Braathen deltok på våpenkjøring i ambulansen til motstandsmannen Øverland, og han hadde med dette fått innsyn i denne bevegelsens aktiviteter.

Noen kilder har hevdet at Braathen kan ha begynt å presse motstandsbevegelsen. Sa din far noen gang noe om dette?

Min far mente at drapet var helt idiotisk. Kolbjørn gjorde ingen skade mot motstandsbevegelsen, og far og motstandsbevegelsen visste at tyskerne ville hevne seg på en slik aksjon. Hevnaksjonene tyskerne foretok viser at de hadde rett, sier Øverland.

En veldig dramatisk hendelse

Historiker Simen Flyen mener at likvideringen av Kolbjørn Braaten trolig er en av de aller mest dramatiske hendelsene i Nes under andre verdenskrig, og han viser til at drapet skapte mye uro og usikkerhet i bygdesamfunnet.

At en person blir likvidert på denne måten på åpen gate er en veldig dramatisk hendelse, og det skapte mye uro i Nes, sier Flyen.

Jeg har snakket med mange kilder i forbindelse med denne saken, men jeg har ikke klart å finne ut nøyaktig hvorfor motstandsbevegelsen mente at Braathen måtte drepes. Folk kom med forskjellige teorier. Noen mente han snakket for mye, og andre spekulerer i at han fikk vite noe om motstandsbevegelsen som han begynte å presse dem med, sier Flyen.

Historikerne finner imidlertid ingenting som tyder på at Braathen videreformidlet informasjon til tyskerne, og man har heller ikke funnet noen kobling til NS.

Det har ikke vært mulig å finne de eksakte årsakene motstandsbevegelsen hadde for denne likvideringen, og ut fra det grunnlaget vi har funnet, kan det virke som en drastisk aksjon, sier Flyen.

Han viser til at motstandsbevegelsen i Nes var svært lite oversiktlig, og det er vanskelig å finne dokumentasjon fra denne bevegelsen.

Selve motstandsbevegelsen i Nes var veldig uoversiktlig, og bortsett fra at lederfigurene var Schei, Schiefloe og Øverland vet vi veldig lite om denne gruppa, sier Flyen.