annonse

Martin takker kompisen Sebastian for at han overlevde jordskjelvet på Kos

En fighter
En fighter: FUVO-spiller Martin Bakkejord Skolbekken har allerede satt seg klare mål for hvor han vil videre med livet. Han er positiv og klar for kamp. (Foto: Thomas Frigård)
En helt
En helt: Gjennom heltemodig innsats reddet Sebastian Wang fra Neskollen livet til sin lagkompis i FUVO, Martin Bakkejord Skolbekken, under jordskjelvet på Kos. (Foto: Thomas Frigård)
Dramatisk
Dramatisk: Martin Bakkejord Skolbekken fikk beskjed av legene at uten hjelpen han fikk fra sin venn Sebastian Wang ville han ikke ha overlevd skadene han pådro seg. (Foto: NTB Scanpix / AFP PHOTO / COSTS METAXAKIS)
Skal opp igjen
Skal opp igjen: FUVO-spiller Martin Bakkejord Skolbekken ble hardt skadd under jordskjelvet på Kos, og han måtte amputere begge beina. Han har bestemt seg for at han ikke er ferdig som idrettsutøver, og han har allerede startet opptreningen fra sykesenga. (Foto: Thomas Frigård)

FUVO-spiller Martin Bakkejord Skolbekken mistet begge beina i jordskjelvet på Kos, men takket være heltmodig innsats av medspiller Sebastian Wang reddet han livet. De forteller en svært dramatisk historie.

Thomas Frigård

Lørenskog

- Jeg fikk klar beskjed av legene om at hadde det ikke vært for den jobben Sebastian gjorde for meg så hadde mamma og pappa hentet meg i en kiste, sier Martin Bakkejord Skolbekken.

- Reddet livet mitt

Han befinner seg for øyeblikket på Akershus universitetssykehus, og han har nettopp gjennomført det som etter planen er den siste av til sammen sju operasjoner. Som Raumnes tidligere har skrevet ble FUVO-spilleren fra Skogbygda hardt skadet under jordskjelvet på ferieøya Kos i slutten av juli. Han har nå amputert begge beina rett under kneleddet, men han har berget livet. Det var nemlig ikke gitt at Martin kom til å overleve skadene han pådro seg, og hadde det ikke vært for den heltemodige innsatsen til kompisen og medspilleren i FUVO, Sebastian Wang, ville Skolbekken trolig ikke ha kommet hjem i live.

- Sebastian ble til en til en krisehåndteringsmaskin ut av en annen verden. Han reddet livet mitt. Jeg er ham evig takknemlig, men vet ikke om jeg hadde klart å gjøre det samme om rollene hadde vært snudd, sier Skolbekken.

Kjente at jeg satt fast

For første gang forteller Martin om de dramatiske timene som utspilte seg på Kos natt til 21. juli, og hvordan en idyllisk ferie i løpet av et sekund ble snudd til et helvete, der han måtte kjempe for å overleve. Da kompisene i vennegjengen fra Nes satt på en uterestaurant i byen Kos, ble øya rammet et det kraftigste jordskjelvet på 84 år. Det kraftigste skjelvet målte 6,7 på Richters skala. Byen liknet umiddelbart et krigsområde.

- Uten forvarsel begynte det å riste noe voldsomt, og vi så at toppen på huset rett imot oss begynte å rase sammen. Alle løp imot et gjerde bak oss for å komme oss vekk. I det jeg skulle hoppe over gjerde kjente jeg at jeg satt fast. Jeg kom meg ikke over, sier Skolbekken.

- Nå er det slutt

Det viste seg at Martin var truffet av en kollapsende murvegg fra de øvre etasjene av bygget de satt ved siden av. Med en voldsom kraft traff steinmassene beina til 22-åringen.

- Jeg fikk summet meg og forsøkte å reise meg opp, men ingenting fungerte. Så kikket jeg ned og så at det ene beinet var kuttet tvers av rett under kneet. Jeg så at høyrebeinet var knust og borte fra ankelen og ned. Jeg tenkte at nå er det slutt, dette kommer jeg ikke til å overleve, sier Martin.

-Du må kvele meg

Sebastian kom seg heller ikke over gjerdet, og han falt i bakken og ble liggende oppå steinmassene. Han så at Martin satt framoverlent på knærne med beina tilsynelatende under steinmassene. Det er i dette øyeblikk Sebastian Wang tar helt avgjørende grep og blir en heltemodig livredder.

- Jeg tok tak under armene til Martin for å dra ham fram fra steinmassene. Da fikk jeg se at begge beina var borte. Martin skrek til meg: «Sebastian, jeg har mistet beina mine. Du må kvele meg, jeg kan ikke leve uten beina mine», sier Sebastian Wang fra Neskollen.

- Jeg skal få deg hjem

I denne situasjonen klarte Wang å holde hodet kaldt, og han bestemte seg for at han skulle sørge for å få både seg selv og kompisen hjem i live.

- Jeg sa at jeg var ferdig, og at dette ikke kom til å gå bra. Jeg husker at Sebastian så seg rundt, så klappet han meg på brystet og sa: «nei, nei Martin. Dette fikser vi, jeg skal få deg hjem». Jeg ble beroliget av det han sa, og at han holdt seg så rolig, sier Martin.

- Følte meg trygg

Wang tok deretter av seg T-skjorta og strammet det rundt et av lårene til Martin for å stoppe blødningene. Han fikk et belte fra en annen person som hadde kommet til for å hjelpe, og han strammet deretter beltet rundt det andre beinet. På denne måten klarte han raskt å forhindre et fatalt blodtap fra skadene Martin hadde blitt påført.

- Jeg fortalte Martin at dette kom til å gjøre jævlig vondt og strammet til det jeg kunne. Martin skrek av smerte. Jeg fikk holdt beina hans høyt og stoppet blødningene. Akkurat da følte jeg meg trygg på at han kom til å overleve skadene, men jeg skjønte at han måtte raskt på sykehus, sier Wang.

- Alt håp er ute

Det hersket panikk i gatene. Ved siden av Skolbekken lå en svenske med brukket arm og hodeskader. Litt lenger bort mistet en svenske livet av skadene han pådro seg av et bygg som raste over ham. Folk strømmet til for å hjelpe, og første prioritet var å sørge for at en ambulanse fikk fraktet Martin til sykehus. Etter hvert kom en ambulanse, men den hentet med seg svensken med hodeskader og forsvant fra stedet. Martin ble liggende igjen. Han var hardt skadet, og han kunne når som helst falle inn i en sjokktilstand.

- Vi hørte en ambulanse nærme seg, og jeg ble litt roligere. Da jeg fikk se at den kjørte vekk med en annen pasient fikk jeg panikk. Jeg tenkte at nå er alt håp ute, sier Skolbekken.

Så livet passere i revy

Det neste som skjer er at et kraftig etterskjelv rammer øya. Det buldrer og braker og folk kommer løpende vekk fra havna og varsler om en tsunami. Martin er ute av stand til å komme seg vekk, og planen om å vente på en ambulanse kan i realiteten bety den sikre død. Sebastian frykter at en kraftig flodbølge er på veg oppover gatene, og at dette ville bety slutten for dem begge.

- Jeg lovte Martin at jeg ikke skulle forlate ham, og da etterskjelvet herjet, må jeg innrømme at jeg trodde vi kom til å dø. Jeg satt og ventet på at vannmassene skulle komme, og jeg så nærmest livet passere i revy. Jeg tenkte at vi ikke kunne vente på en ambulanse, og vi fikk det jævlig travelt med å komme oss vekk, sier Wang.

- Jeg dreper dere

Sammen med noen andre medhjelpere fant de et bord som de la Skolbekken på, og med hjelp av lokalkjente satte de kursen mot en politistasjon som befant seg i nærheten. Etterskjelvene pågikk, panikken herjet, folk skrek og gråt. Flere personer som så skadene Skolbekken var påført besvimte av det synet som møtte dem. Ved politistasjonen ba de om hjelp av polititjenestemennene som befant seg der, men også de var preget av situasjonen. Noen gråt, en av politimennene satte seg ned ved siden av Martin for å be.

- Flere av politimennene gråt og snudde seg vekk. De var paralysert. Jeg ble frustrert og forbannet, og jeg skrek at jeg kom til å drepe hver og en av dem hvis de ikke hjalp meg med å få kompisen min i en bil og fikk kjørt ham til sykehus. En politimann kom da med en politibil, og vi satte kursen mot sykehuset, sier Wang.

Kroppen ristet uhemmet

På sykehuset ble Martin koblet til forskjellige apparater og monitorer, og han ble lagt i en korridor sammen med noen andre skadde personer. Personellet ventet å få inn personer med enda alvorligere skader enn det Martin hadde, og han ble derfor liggende og vente. Sebastian satt ved siden av ham og holdt ham i hånda, og fulgte med på monitorene over hodet til Martin.

- Jeg så at Sebastian plutselig ble så rar i ansiktet, og jeg spurte hva som var galt. Han svarte at alt var ok, men det neste jeg husker at han slipper hånda mi og både hånda og kroppen begynner å riste helt uhemmet. Etter dette husker jeg ikke så mye mer, sier Martin.

Forsto at det var kritisk

Han var i ferd med å gå inn i en sjokktilstand, og i dette øyeblikk begynte tilstanden hans å bli kritisk. Sebastian forsto at dette var alvorlig, og grunnen til at han slapp hånda til Martin var at han løp for å få hjelp av en lege.

- Jeg så på monitoren at pulsen hans varierte mellom 127 og 160. Så begynte hånda hans å riste, og pulsen gikk fra 127 til 50 på ett sekund. Jeg så at øynene hans rullet bakover i hodet. Jeg forsto at dette var kritisk, og vi måtte få hjelp, sier Sebastian.

- Jeg satt og skalv

Martin ble etter dette kjørt rett inn i operasjonssalen. Sebastian fikk kontakt med de andre kompisene som var med på turen, og sammen med Reino Autio fra Årnes var de på veg til sykehuset. Han kontaktet familien, og han valgte å ringe faren til Martin, Jarle Skolbekken.

- Jeg fortalte at alle gutta hadde det bra, men at Martin var på sykehuset og at han hadde skadet beina. Det var en guffen samtale. Jeg hørte at det gikk inn på ham, og jeg forsøkte å holde meg rolig. Men jeg satt og skalv. Da jeg la på fikk jeg en skikkelig reaksjon, sier Sebastian.

Var dynket i blod

Sebastian ble sittende igjen alene for å vente på de andre kompisene. Han kikket ned på kroppen sin. Ha så at skoene og beina hans var helt røde av blod, kroppen hans var som dynket i blod fra topp til tå. Han hadde kun pådratt seg skrubbsår i jordskjelvet, blodet var fra Martin. Reino Autio og de andre kompisene ankom sykehuset. Autio ble med Martin videre med fly til sykehuset på Heraklion på Kreta.

- Jeg fikk med meg at Reino og de andre gutta hadde kommet, og at jeg ble lagt inn i et fly. Det siste jeg husker er at jeg skrek på Reino i flyet. Han svarte: «Jeg er her Martin», så ble alt mørkt, sier Martin.

Så mamma og pappa

I over 30 timer lå Martin i narkose, og da han våknet hadde han gjennomgått tre operasjoner. Da han åpnet øynene fikk han se mamma Hilde og far Jarle.

- Det var en enorm lettelse å se mamma og pappa. Jeg følte meg umiddelbart 30 ganger tryggere. Jeg var klar over at beina mine var borte, og jeg tror noe av det første jeg sa at jeg skal faen ikke sitte i en rullestol, jeg skal opp på beina igjen, sier Martin.

Skal ta gull

Allerede i sykesenga i Heraklion noen timer etter jordskjelvet bestemte Martin seg for at han skal fortsette å være aktiv. Han tok raskt innover seg at dagene som aktiv fotballspiller i tredjedivisjon er over. Hjemme i Norge har han nå gjennomgått fire nye operasjoner, og begge beina er amputert rett under kneleddet. Hva framtiden bringer vet han ikke, men han har ingen planer om å sette seg ned for å synes synd på seg selv.

- Noen dører har nå blitt lukket, men det åpner seg noen nye. Jeg vet det er mange muligheter, og mens jeg lå på sykehuset på Kreta lovte jeg Reino at jeg skulle ta gull i svømming i Paralympics, så jeg må vel prøve å holde det jeg har lovet. Jeg må nok benytte meg mye av den nye svømmehallen på Årnes i tiden som kommer, fleiper Martin.

Forberedt på veggen

Han har allerede mottatt en rekke tilbud om trening og opptrening, blant annet fra Birgit Skarstein fra Lars Monsen TV-program «Uten grenser». Det første målet han har satt seg er å komme seg ut av rullestolen, han vil ha proteser for å kunne begynne å gå igjen. Målet er å gå på bursdagen sin 14. november, og han har lovt sin mor at han skal gå rundt juletreet sammen med henne. Allerede denne uka har han planer om å begynne treningen, deretter skal han ha opptrening på Sunnås. Martin ser på dette som en treningsleir. Martin er idrettsutøver. Han er i kampmodus. Han har satt seg klare mål, og han vet hva som skal til for å nå dit han ønsker.

- Jeg har ingen planer om å gjemme de skadene jeg har pådratt meg. Dette er meg nå, og jeg har ikke bein. Slik er det. Jeg tenker positivt og ser lyst på framtida, men jeg vet at på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å møte veggen. Å se at jeg har så mye støtte, og at så mange folk som bryr seg er veldig godt. Det gir meg en trygghet, sier Martin.

- Gjorde det jeg måtte

Han er evig takknemlig for at Sebastian reddet livet hans i ruinene på Kos, og han ønsker å takke Reino Autio for den fantastiske jobben han gjorde for ham og de andre kompisene på ferieøya.

- Jeg gjorde bare det jeg måtte gjøre for å få Martin i sikkerhet, og jeg vet at han hadde gjort det samme for meg, sier Sebastian.

I ettertid er han overrasket over hvor kald han klarte å holde seg, og han har heller ikke opplevd noen form for traume-problematikk i ettertid. Han sover godt, og han har det fint.

- Fokuset var å stoppe blødningene og holde Martin i live. Jeg hadde en oppgave, og på denne måten merket jeg nok ikke selve jordskjelvet og panikken i gatene på samme måte som de andre. Det var kanskje en fordel, sier Sebastian.

Unik heltemodig innsats

Foreldrene til Martin har fortsatt ikke helt klart å komme tilbake helt til hverdagen etter de traumatiske opplevelsene de har vært med på, men de ønsker å sende en stor takk til Sebastian Wang og Reino Autio for den jobben de gjorde for å redde sønnen deres.

- Sebastian reddet livet til Martin minst to ganger, og den gutten har vist en helt unik heltemodig innsats. Vi er ham evig takknemlig for dette. Reino gjorde en kjempejobb for både Martin og oss, og den roen han viste var helt utrolig, sier Jarle Skolbekken.

Vil komme i gang

FUVO-spilleren gleder seg til å følge lagkompisene videre i sesongen, og han ønsker å fortsatt bidra i klubben og miljøet på en eller annen måte. FUVO-leder Tom Hagen har signalisert at de ønsker å finne en rolle for Martin i klubben. Martin viser til at han er botsjef, og at ingen av spillerne kan fra nå av føle seg trygge. Men først skal opp av rullestolen han nå sitter i, og han gleder seg allerede til å sette i gang med treningen.

Han er fast bestemt. Han skal finne seg en ny hverdag som er meningsfull, han skal tilbake til idrettsarenaen.

- Jeg er ikke typen som orker å sitte rolig, og denne stolen skal jeg ikke ha lenge. Jeg føler meg bra, jeg er klar. Det er ikke noe å vente med. Jeg har lyst til å trene, og jeg har allerede satt meg nye mål jeg har tenkt å nå, sier Martin.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på raumnes.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.