annonse

Dette er ikke lenger en statskirke

Som før
Som før: Penger til vedlikehold av kirkebygg og kirkegårder bevilges av kommunene. Bildet er av Udenes kirke. (Foto: John Arne Paulsen)
Ingen forskjell
Ingen forskjell: Eivind Johannessen (sogneprest i Nes og Udenes) og Bjørg Elisabeth Oserud (fungerende prost) forteller at endringene i Den norske kirke ikke vil påvirke de besøkende. (Foto: Tommy Simon Norum)

Fra nyttår skilte Den norske kirke og staten lag etter 500 år. Det betyr ingen forandringer for folk i Nes med det første.

Tommy Simon Norum

Kirken

- For nesbuene betyr det ingen endringer eller forandringer, og man kan bruke kirken akkurat som før. I hovedsak har prestene fått en ny arbeidsgiver, sier Bjørg Elisabeth Oserud, fungerende prost.

- Prestene er nå ansatte i det nye rettssubjektet Den norske kirke, som får bevilgninger fra staten. Så langt er den pengesummen også den samme som før, sier Oserud.

Biskop i Borg bispedømme, Atle Sommerfeldt, har skrevet en kronikk om de nye skillet.

- De rundt 16 000 medlemmene i Den norske kirke i Nes vil som tidligere kunne delta i gudstjenester i sin lokalkirke, bidra som frivillige i kirkens diakonale arbeid og delta i lokalkirkens mangfoldige kulturtilbud, skriver Sommerfeldt.

Usikker framtid

- Den norske kirke får bevilgninger etter antall medlemmer, og andre tros- og livssynssamfunn får tilsvarende per medlem, forteller Oserud.

Nes har sju kirkebygg, som eies av hver sin menighet.

- De lokale menighetene er avhengige av kommunale bevilgninger for å holde kirkene i stand. Kommunen har ansvaret for kirkebygg, kirkegårder og ansatte, sier Oserud, som forteller at kirkevergen er ansatt av Fellesrådet, sammen med organister, kirkegårdsarbeidere, sekretærer, diakon og trosopplærere, og at Fellesrådet får bevilgninger fra kommunen.

500 år

Statskirken har eksistert i 500 år, og alle som bodde i Norge måtte tilhøre den Lutherske tro.

- I samfunnet som ble formet var teologi og politikk vevd tett sammen. Martin Luther (1483-1546) så skillet mellom kirke og demokrati. Den gang var Kongen eier av klostre og kirkegods, og sørget for drift og vedlikehold, sier Eivind Johannessen, sogneprest i Nes og Udenes.

- Først da alle kommunene ble opprettet på 1800-tallet ble kirkekassa lagt til kommunekassa, og i 1920 begynner en demokratiseringsprosess med lov om menighetsråd og menighetsmøter, forteller Johannessen.

Moderne tid Dermed har stat og kirke utviklet seg inn i moderne tid, der kirken er selvstendig og staten er nøytral. I 2012 ble Grunnloven endret som førte til at folkekirken ble opprettet.

- Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten, står det i grunnlovens paragraf 16.

- Staten er nå ikke knyttet til noen religion. Kirken må greie seg uten staten, og staten uten kirken, noe som kan gi større konsekvenser enn vi kan se for oss nå. Om kirkeskatt skal føres på skatteseddelen er et framtidig spørsmål, sier Johannessen.

Kirkeskatt er en omdiskutert finansieringsmodell som blant annet brukes i nabolandet Sverige, der medlemmer av kirken betaler en prosent av årlig inntekt for kirkemedlemskapet.

Lang tid

Johannessen forteller at et skille mellom staten og kirken har pågått i lang tid.

- Dissenterloven kom i 1845 der det ble tillatt å ha en annen tro. Det kom også forslag på 1800-tallet om avskaffing av statskirken, noe som ble nedstemt. Deretter fikk vi det store kirkeforliket med daværende kirkeminister Trond Giske i 2008, sier Johannessen.

Kirkeforliket handlet blant annet om at utnevning av proster og biskoper skulle overføres fra kirkelig statsråd til et kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd.

- Kirkemøtet er Den norske kirkes svar på Stortinget. Det er elleve bispedømmer i landet, og medlemmer fra alle bispedømmerådene sitter i Kirkemøtet, sier Oserud.

Valg av medlemmer til kirkemøtet skjer lokalt hvert fjerde år.

Selv om kirken nå har skilt lag med staten, er kirkens oppgaver fortsatt de samme.

- Staten trenger kirken i dåp, bryllup og begravelser, og kirken gjør en forebyggende innsats mot barn og unge. Kirken er også samfunnsbyggende og tar initiativ til flyktninger og nye beboere, sier Oserud, og forteller at kirken er en viktig bidragsyter i det norske samfunnet.

Staten er nå ikke knyttet til noen religion. Kirken må greie seg uten staten, og staten uten kirken, noe som kan gi større konsekvenser enn vi kan se for oss nå.

Eivind Johannessen, sogneprest