annonse

Verden må finne en kur mot grådigheten

urettferdig
urettferdig: «Den urimelige ulikheten mellom fattig og rik er en kilde til intens lidelse og holder verden i en ustabil tilstand, så å si på randen av krig!», skriver Kayvan Hemmat i denne kronikken. Bildet er fra opprørssoldater i Syria. (Foto: NTB scanpix/REUTERS/Khalil Ashawi)
RA201710170219994EP_0.jpg
Kayvan Hemmat

Verdens 3,6 milliarder fattigste eier til sammen like mye som de åtte rikeste i verden, skriver Kayvan Hemmat i denne lørdagskronikken.

  • Kayvan Hemmat
  • Lørdagsspaltist I Raumnes

I forrige artikkel med samme tema nevnte vi noen av de globale utfordringene som verdenssamfunnet må i en ånd av gjensidig respekt, samarbeid og et rent motiv finne en kur mot: «ekstrem fattigdom og ekstrem rikdom», nasjonalisme, moralsk forfall, analfabetisme, religiøs intoleranse og ikke minst personlige svakheter som egoisme og grådighet. Det må på plass før man kan ta neste steg mot en rettferdig, harmonisk og forent verden. Tallenes tale er klare; Verdens 3,6 milliarder fattigste eier til sammen like mye som de åtte rikeste i verden (kilde: Dagens Næringsliv 16.01.17). Mens formuen til de rikeste i verden har økt 44 prosent siden 2010, har de 3,5 milliarder fattigste i verden blitt 41 prosent fattigere!

Forskjellene mellom oss har også økt kraftig de siste årene. Ifølge UNICEF, er det ca. 92 000 barn i Norge som vokser opp med fattige foreldre, en dobling siden år 2000 (tall fra 2016).

Den urimelige ulikheten mellom fattig og rik er en kilde til intens lidelse og holder verden i en ustabil tilstand, så å si på randen av krig! Man må betrakte problemet på en ny måte. Dette innebærer at man rådslår, uten økonomisk og ideologisk konflikt, med eksperter innenfor et bredt spekter av fagområder, og at de menneskene som er direkte berørt, er med på de beslutningene som er nødvendig å fatte. Det er et spørsmål som er forbundet ikke bare med nødvendigheten av å avskaffe ytterliggående rikdom og fattigdom, men også med de åndelige sannheter om vårt forhold til materielle goder. Å fremme en slik holdning er i seg selv en ganske stor del av løsningen.

Det mangler ikke på at nasjonale ledere erkjenner at problemet er globalt, noe som er selvinnlysende i saker som møter dem daglig. Det finnes et voksende antall studier og løsninger framsatt av mange engasjerte og opplyste grupper så vel som av FN organer, men viljen er lammet og dette har ført til motvilje mot å holde det mulig å la nasjonal egeninteresse bli underordnet en verdensordens krav. Lammelsen springer ut av en uvilje til å se i øynene alt som er forbundet med opprettelse av en ny verdensorden og en «verdens regjering» med representanter fra alle land.

Mens noen av verdens ledere er opptatt av å bygge murer og enda flere bruker sin tid og myndighet til å rive ned broer, er det en økende aksept blant velvillige organisasjoner og vanlige folk for at ethvert forsøk på å «friskmelde» denne «globale landsbyen» fra en eller flere av disse «sykdommene», må nødvendigvis basere seg på prinsippet om likeverd, like muligheter og enhet i mangfoldighet, og at man må gripe problemer fra den åndelige, moralske og den praktiske siden på en og samme tid, særlig satsing på moralsk og åndelig styrking av barn og ungdom i en global skala viser seg å være ytterst avgjørende, slik at menneskeslekten blir etter hvert frigjort fra enhver fordomsfull tanke, selvopptatthet, forskjellsbehandling mm. I en av sine taler i Paris i 1912 sa Abdu>l-Bahá (1844 -1921): «uretten i verden fortsetter å eksistere fordi menneskene nøyer seg med å tale om sine idealer og ikke streber etter å omsette dem i praksis. Hvis handling erstattet ordene, ville verdens elendighet snart forandres til velvære.»

Kanskje klarer vi ikke å redde alle de som allerede er blitt rammet av «flommen» av store og små urettmessighet, men hver og en av oss kan bidra til å bygge «demninger» som vil hindre dagens barn og ungdom og framtidige generasjoner fra å oppleve tilsvarende «flommer».