annonse

Forvirret, hvem er i sentrum og hva bringer framtiden?

RA201710171009934AR.jpg
«Sykehjemmet? Nei, der må man visst gjennom et nåløye for å få plass? Og etter den såkalte Samhandlingsreformen, der pasientene på sykehus skal ut mye raskere og overføres til sykehjem, er det logisk å tenke at det blir flere og sykere pasienter der. Og hva med dem som kommer inn i en kategori hvor de ikke er syke nok, men heller ikke klarer seg hjemme?», spør Gerd Østmoe i dette leserinnlegget. Arkivfoto

  • Gerd Østmoe

Jeg får angst når jeg ser at Nes med sine mange tusen innbyggere ikke har et eldrehjem!, skriver Gerd Østmoe i dette leserinnlegget.

Jeg er 83 år og bor alene, og er daglig avhengig av hjelp fra Hjemmetjenesten. Jeg leser bladet Raumnes og får angst når jeg ser at Nes med sine mange tusen innbyggere ikke har et eldrehjem!

Jeg vil så gjerne prøve å skrive noe sett fra de gamles perspektiv:

I hodet mitt tumler det mange tanker, og det er så mye jeg ikke vet og ikke finner noe svar på. Jeg har tidligere, i deres avis skrevet litt om Hjemmetjenesten (tidligere het det Hjemmesykepleien) hvor jeg føler at systemet er i sentrum framfor pasienten.

Parolen nå er at alle skal bo hjemme lengst mulig, og det er bra, for hvem vil ikke det? Man skal kunne bo hjemme så lenge man kan, men hva så?

Jeg tenker: Sykehjemmet? Nei, der må man visst gjennom et nåløye for å få plass? Og etter den såkalte Samhandlingsreformen, der pasientene på sykehus skal ut mye raskere og overføres til sykehjem, er det logisk å tenke at det blir flere og sykere pasienter der. Og hva med dem som kommer inn i en kategori hvor de ikke er syke nok, men heller ikke klarer seg hjemme?

For mitt indre blikk ser jeg for meg at flere og flere gamle sitter/ligger hjemme. Noen av dem som kjenner seg dårlige tenker kanskje: «jeg skulle visst vært hos legen, men jeg orker ikke nå. Får vente litt». Og så kan det gå . både vinter og vår.

For å komme seg til fastlegen må den gamle ha hjelp, og hvis han/hun er syk, blir det hele en veritabel pine. Han/hun må hjelpes inn i en bil, følges inn på venterommet, følges inn til legen for å bli undersøkt, kanskje få tatt en blodprøve, og så samme prosedyre hjem. Følgeren (datter, sønn eller noen annen) pendler kanskje til jobben sin og mister en arbeidsdag, og kanskje etterlater en sjef i knipe ... Når jeg tenker på dette er det nesten så en kan si at det bokstavelig talt er fastlegen som sitter i sentrum.

Må man ty til 113 og ambulanse hvis man blir syk? Jeg har faktisk erfart at dette var både effektivt og trygt, men ser at det ikke er en ønsket løsning.

Men så tenker jeg på en framtidig situasjon, når den fæle eldrebølgen kommer:

En eldre i institusjon vil vel lettere få tilgang på lege hvis han blir dårlig? Men hvis denne ordningen med Hjemmetjeneste er billigere enn om folk bor på institusjon, ville det vel være logisk at medisinsk personell i form av en ambulerende lege også kunne reise på besøk. Jeg ser for meg at disse visittene burde gjennomføres regelmessig med undersøkelser av allmenntilstand som for eksempel blodtrykk, puls eller urolig hjerte. Ved et slikt legebesøk kunne man kanskje også få regulert medisinen, slik at pasienten vil kunne få en bedre hverdag, kanskje til og med et lengre liv ... og en skal ikke se bort fra den psykiske effekten: Noen ser meg! Dette vil gi trygghet til pasienten.

Er dette utopiske tanker? Eller er det allerede noen som praktiserer slike løsninger andre steder i landet. Og når den tiden kommer, og vi selv føler behov for å flytte hjemmefra, står det kanskje et trygt og godt eldrehjem klart til å ta imot oss!

Slik som det ser ut nå, er jeg usikker på framtiden. Kan noen opplyse meg?

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på raumnes.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.