Raumnes

Meninger

«Å være bonde har gått fra et yrende liv til å være ensomhetens gral»

«Å være bonde har gått fra et yrende liv til å være ensomhetens gral»

«Det er livsfarlig å dysse ned at det er ensomt å være bonde», skriver Mari Henrikke Vandsemb i denne lørdagskronikken.

RA201710171209987EP_0.jpg

Tittelen er satt på spissen, men er allikevel en karakteristikk for norsk landbruk. Man forbinder bondelivet med arbeid som utføres i fellesskap, gjerne av flere generasjoner. Og slik har det også vært i lang tid. I dag er realiteten at dette er noe som i stor grad hører museer til.

I dag er realiteten at dette er noe som i stor grad hører museer til.

De siste 30 årene har antall arbeidere i norsk landbruk gått drastisk ned. Det som tidligere var dagligdags, at flere familiemedlemmer arbeidet sammen, er ikke lenger hverdagen. Det som fortsatt er nokså uendret er arbeidsmengden. Riktignok er fjøs noe modernisert og redskap noe mer effektivt. Men i sum er arbeidet det samme, og produktmengden ofte større. Og ikke nok med det, det forventes i deler av storsamfunnet at arbeidet skal effektiviseres ytterligere og kostnadene senkes. Dette er en giftig kombinasjons for bondens fysiske og psykiske helse.

Dette er en giftig kombinasjons for bondens fysiske og psykiske helse.

Det er blitt gjort flere undersøkelser som viser trender i norsk landbruk. En undersøkelse, som nå er 10 år gammel, viste at 34 % av norske bønder følte seg ensomme. Dette er et høyt tall. Når vi tar de siste års utvikling i nedleggelse av gårdsbruk i betraktning er det grunn til å tro at dette tallet er høyere i dag. Nedleggelse av et gårdsbruk betyr som regel ikke mindre produktivt landbruksareal, men at en bonde driver en annen bondes jord videre – alene.

34 % av norske bønder følte seg ensomme. 

Det skrikes høyt i media når dyretragedier avdekkes. Dyrevelferden står høyt, og det er veldig bra. Dyr skal ha det godt. Men mange av dem som skriker høyest om lidende dyrs tragiske skjebne har nok en tendens til å glemme at dette ikke er noe bonden selv ønsker. Sannsynligheten for at han eller hun har vært for nedkjørt eller syk til å ta seg av dyra er stor. I rapporter etter dyretragedier trekkes ofte ensomhet, mer press og flere krav fram som årsaksfaktorer til dyretragedier. Når man kommer inn i en dårlig sirkel er det tungt å bryte denne alene. Og vi mennesker har en tendens til å ikke se slikt når det gjelder oss selv. Og enda dårligere er vi nok kanskje til å be om hjelp.

I rapporter etter dyretragedier trekkes ofte ensomhet, mer press og flere krav fram som årsaksfaktorer til dyretragedier. 

Det ropes om behov for strengere straffer ved dyretragedier. Det er antakelig et blindspor. Når ting er på randen er man er langt forbi konsekvenstankegangen, framtidig straff blir diffust. Preventive tiltak som sosiale nettverk, naboer som tør å bry seg og familie som blander seg, vil sannsynligvis ha større innvirking på å unngå en tragedie. Jeg snakker ikke bare om å melde fra til mattilsynet, men å faktisk bry seg. Det mange kanskje ikke tenker over er at bondeøkonomien er noe ganske annet enn husholdningsøkonomien. Man bor på arbeidsplassen, og har sin private økonomi knyttet opp til denne bedriften. Om det skulle gå i utforbakke, risikerer man å rive grunnen under en hel familie.

 Jeg snakker ikke bare om å melde fra til mattilsynet, men å faktisk bry seg. 

Dyretragedier er særs synlige. De eksponeres ofte i stor grad i media, og fokuset settes på den uskyldige parten, dyra. Den menneskelige skjebnen som ligger bak framstår som usynlig. Og denne skjebnen finner vi dessverre i mange andre driftsformer enn husdyr også. Det er bare ikke like synlig. Det kan være våronn som ikke gjøres til rett tid, eller avlinger som ikke høstes. De to sistnevnte blir det ofte bygdeprat av. Det hjelper bonden veldig lite.

Fysisk og psykisk helse, og overvurdering av egen arbeidskapasitet er tabubelagte områder. 

Fysisk og psykisk helse, og overvurdering av egen arbeidskapasitet er tabubelagte områder. Her ligger det holdningsskapende arbeid foran oss. Og andre tiltak bør også vurderes. Dette er en oppgave bondeorganisasjonene har på dagsorden, men kanskje burde det også være noe storsamfunnet tar tak i.

Det er bokstavelig talt livsfarlig å dysse dette ned og late som om utfordringene ikke finnes.

Les også: Same procedure as last year