– Slike arrangementer, hvor folk kommer frivillig for å høre på deg, er noe av det aller viktigste du gjør som forfatter. Sier du nei til dette, er det nærmest som å sage over greinen du sitter på, sa Kjærstad til Raumnes. Kjærstad har blitt omtalt som en postmoderne forfatter, men det er et stempel han ikke er videre begeistret for. – Skal man sette et ord på meg, kan det gjerne være annerledes. Det vil kanskje overraske noen, men jeg er gammeldags. Jeg er en romantiker og en historieforteller, uttalte Kjærstad.

Han er kjent for å lage et flettverk av fortellinger i romanene sine, noe som særlig gjorde seg gjeldende i den prisbbelønte 90-tallstrilogien om Jonas Wergeland – «Forføreren», «Erobreren» og «Oppdageren». Bøkene er skrevet som fiktive biografier, fortalt av tre forskjellige kvinner som gir sine versjoner av Jonas Wergeland. – Til sammen er det 200 historier i de tre bøkene, men det er bare én historie som går igjen i alle tre. Mitt grep er å la tre kvinner fortelle, og de forteller som om det gjald livet. Alle tre vil redde ham. Modellen for de tre kvinnene er Scheherazade fra «Tusen og én natt», sa Kjærstad.

Myriaden av historier er et kjennetegn som også preger den muntlige Kjærstad, og det var en raus og rutinert forfatter som møtte de rundt seksti frammøtte. Et enkelt spørsmål fra bokbader Elisabeth Kjensli Johansen utløste den ene digresjonen etter den andre, og gjennom fortellingene tok han oss denne kvelden med på en reise med Karen Blixen og et glass konjakk på danskebåten, vi dro til biblioteket i Alexandria og beundret tre tusen skrifttegn, tittet innom Hemningway som spisset blyanter, og tok en tur gjennom Sognefjorden som utgjorde rammen for «Oppdageren».

Kjærstad tror at denne måten å skrive på i stor grad skyldes bøkene som har preget ham, og han framhevet den gamle arabiske eventyrsamlingen «Tusen og én natt» som et av de verkene som har påvirket ham mest. – Jeg kommer ikke fra noe litterært hjem, det var ingen som leste for meg da jeg var barn. Men jeg tror jeg fikk denne interessen for historiefortelling fra å lese Donal Duck, og da særlig historiene til Carl Barks. Han var en ekte historieforteller, og jeg skjønte senere at han var en veldig belest mann. Jeg begynte også å lese «Tusen og én natt» tidlig, og det verket ligger meg veldig nært. Det var gjennom disse at jeg lærte å elske litteratur, fortalte Kjærstad, som syntes at flere forfattere kunne hatt en og annen ting å lære fra «Tusen og én natt».

– Scheherazade fortalte historier med sverdet på nakken, bokstavelig talt. Fortalte hun dårlig en kveld, ville hun bli halshogd. Det er kanskje noe alle forfattere burde tenkt på iblant, sa Kjærstad og lo. Etter bokbadet åpnet Kjærstad for spørsmål fra salen. En leser fortalte hvordan en beskrivelse av Torggata bad var en av de største leseropplevelsene hun har hatt, og ville vite om episoden var selvopplevd. – Jeg har skildret mange steder hvor jeg aldri har vært, som for eksempel Timbuktu. Trikset er at du heller skriver lite enn mye, men de tre-fire tingene du skildrer må være riktige. Hvis de er riktige, lesser leserne på med egne minner. Lesere er sjenerøse slik. Det er de som øser liv ned i teksten og gjør den tredimensjonal, svarte Kjærstad.

Han avsluttet kvelden med å si at det var inspirerende for ham å være til stede, og han skrøt av at Nes hadde oppegående lesere. – Jeg er blitt flink til å se på ansiktene til publikum og lodde stemningen, og her i kveld er det lesere i salen. Det merker du på forsamlingen idet du kommer inn døra, sa Kjærstad til Raumnes, før han signerte bøker til ventende nesbuer.