Årnes sentrum i slutten av 1940-årene. Vanntros på Tomta ble satt opp i 1926 og var til stor glede for hestene som dominerte veier og gater på denne tiden.
	Første brua i Svanfoss, bygget 1906. Brua var 49 meter lang og 2,5 meter bred. Den fikk kort levetid, da den ble erstattet av en ny og mer solid bru et par år senere, i forbindelse med byggingen av reguleringsdam og slusekanal.
	Vormsund bru i begynnelsen av 1920-årene.

For snart tusen år siden ble det bygd kirke på neset mellom Glomma og Vorma. Der lå garden Nes, og kirken fikk navn etter garden, og bygda fikk navn etter kirken. Slik oppstod bygdenavnet Nes. Steinkirken bygd på 1100-1200-tallet og korskirke fra 1697, brant i 1854. Kirkeruinene er det eldste byggverket i Nes, og ruinene og landskapsrommet rundt er nå det mest identitetsskapende og verdifulle området i bygda.

Det hadde bodd folk her i flere tusenår før. Fra de seks-sju tusenåra før vår tidsregning har folk etterlatt seg steinøkser, bronsesmykker og etter hvert jernsaker. I det første tusenåret i vår tidsregning ble samfunnet et jordbrukssamfunn og den gardsstrukturen vi fortsatt har, vokste fram. Fortsatt finnes i Nes rundt 150 gardsnavn som stammer fra dette tusenåret, og som viser framveksten av et jordbrukssamfunn.

I høgmiddelalderen (1050-1350) ble det tatt opp minst 100 garder til. Det bosatte området i Nes hadde rundt år 1300 nådd omtrent samme omfang som det har i dag. I 1350 rammet Svartedauden bygda, og folketallet ble halvert, kanskje redusert enda mer. Det gikk et par hundreår før folketallet nådde samme nivå som det hadde før 1350.

Fra 1600-tallet vokste folketallet raskere igjen. Gamle garder ble delt i to eller flere bruk, og på 1700- og 1800-tallet ble det bygd mange husmannsplasser rundt om i bygda. Nå ble også de store skogområdene lengst nord og lengst sør i bygda folkesatt, ofte ved at gamle setrer ble plasser med fast bosetting.

Fortsatt levde de aller fleste nesbuene av landbruk. En del hadde håndverk og fløting som attåtarbeid, og noen ganske få fikk etter hvert arbeid innen administrasjon og undervisning.

Fra siste halvdel av 1800-tallet fikk mange nesbuer arbeid i andre yrker: jernbaneansatte etter at Kongsvingerbanen kom i 1862, industriarbeid etter at det ble fabrikk ved Funnefossen i 1875. Etter skoleloven av 1860 ble det bygd over 20 skoler i bygda, som ga lærere arbeid. Dagens skolestruktur med 12 skolekretser bygger dels på kretsinndelinga fra 1860-åra. Veganlegg, brubygging, damanlegg, telegraf, elektrisitet, mer industri, større administrasjon – i tida fra 1860 til 1940 oppstod ei lang rekke nye arbeidsplasser.

Vormsund var kommunesentrum til godt opp på 1900-tallet. Fra 1920-30-åra vokste stasjonsbyen Årnes fram og ble etter hvert kommunens sentrum, endelig fastsatt ved åpning av Nes Rådhus i 1967. Årnes var også bygdas første egentlige tettsted. Fram til 1960-åra bodde likevel de fleste i spredtbygde områder. Deretter har ny bosetting vesentlig funnet sted i regulerte boligfelt rundt omkring i bygda, med Auli, Fjellfoten, Tomteråsen og Neskollen som de største. Flertallet av nesbuer bor nå i tettsteder. Men fortsatt domineres de store arealene i bygda av landbruket, og ennå er Nes ei av landets store landbruksbygder, som det har vært i tusenår.